NRK Meny
Kronikk

Marine Le Pen vinner ikke – ennå

Er du redd for en president Le Pen? Sannsynligvis kan du puste lettet ut. I denne omgang.

FILES-FRANCE2017-VOTE-LEPEN

Marine Le Pen sier at seier er målet, selv om hun ligger etter på meningsmålingene foran siste valgomgang i presidentvalget i Frankrike. Og motstanderen Emmanuel Macron kan ikke ta seieren for gitt, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra valgvaken til Marine Le Pen etter første valgomgang 23. april.

Foto: JOEL SAGET / AFP

Så endte overraskelsenes valg med å gi meningsmålerne rett: Det ble de to favorittene, den uavhengige sentrumskandidaten Emmanuel Macron og høyrepopulisten Marine Le Pen, som gikk seirende ut av første valgomgang i det franske presidentvalget.

For første gang under den femte Republikk, altså siden 1958, er begge de to kjempene på høyre og venstresiden, de konservative og sosialistene, satt ute av spill. Det er dermed et nytt politisk landskap som åpenbarer seg, der høyre/venstre aksen, som lenge har vært rådende i fransk politikk, ikke lenger er like relevant. Hvilke konfliktlinjer er det da som gjør seg gjeldende? Og hvilken påvirkning kan det ha på det endelige valgresultatet 7. mai?

Klar favoritt

Bare noen dager etter første valgomgang, spår Macron en sikker seier, og ligger an til å vinne med over 60 %. Det er altså han som sitter med favorittstempelet, som har vist seg å være svært farlig i denne valgkampen, der den ene favoritten etter den andre har falt av lasset. Marine Le Pen er nå selverklært «challenger» og har ingenting å tape.

Hør ny episode av podkasten Mørketid her

Marine Le Pen, leder for Front National
Foto: Christoffer Holm (fotomontasje) / NRK/Scanpix

Det har derimot Macron, som bør vokte seg for å ta seieren på forskudd, slik han syntes å gjøre både i talen søndag kveld, og ikke minst i feiringen på en fasjonabel restaurant i Paris like etterpå. Det feilgrepet ga Le Pen en umiddelbar mulighet til å score et viktig poeng, nemlig å insistere på én av de store forskjellene mellom henne og Macron: Han er elitens kandidat, hun er folkets.

Denne motsetningen vil hun fortsette å hamre inn de kommende dagene, og spesielt i den store tv-duellen mellom de to toppkandidatene 3. mai. Den kan vise seg å bli avgjørende: Dersom hun reiser kjerringa etter noen svake debatter de siste ukene, vil hun kunne ta noe innpå Macrons foreløpig solide ledelse.

Macron bør vokte seg for å ta seieren på forskudd.

Tydelige skillelinjer

Selv om denne ledelsen synes ganske trygg, insisterer ledelsen i Nasjonal Front på at slaget ikke er tapt. «Målet er seier», er mantraet. På mange måter er Macron den perfekte motstanderen for Le Pen. De står så langt fra hverandre at det er lett å få frem forskjellene mellom dem, og fremme Nasjonal Fronts verdensbilde:

Valget blir dermed et oppgjør mellom sentrum og periferi, europeisk overstyring mot nasjonal suverenitet, systemet mot anti-systemet, globalisering mot patriotisme. Dette bildet er selvsagt ikke Macron enig i: Han anser sin egen bevegelse «En Marche!» for å være et opprør mot et partipolitisk system som ifølge ham har vist seg å være ute av stand til å løse landets problemer de siste tretti årene.

I tillegg gjorde han det klart i seierstalen søndag kveld at han vil være «patriotenes president», et uttrykk Le Pen like gjerne kunne ha brukt.

Folket og eliten

Hvis Macron låner noen av Le Pens grep rent retorisk, nærmer hun seg også motstanderen i visse henseender. På mandag annonserte hun på direkte tv at hun tar midlertidig permisjon fra ledervervet i Nasjonal Front, og er nå kun presidentkandidat – hele folkets presidentkandidat.

Dette kan være en viktig symbolsk handling: Mange deler nok flere av hennes standpunkter, men vegrer seg for å stemme på et parti som har vært så stigmatisert. I tillegg tar hun sterk avstand fra merkelappen «høyreekstrem» og vil ikke lenger plassere seg på den tradisjonelle høyre/venstre-aksen.

Dermed gjør hun som Macron, som lenge har hevet seg over de sedvanlige politiske skillelinjene og organisasjonene.

EU-strid og innvandring

Den politiske enkeltsaken som tydeligst speiler motsetningene mellom de to toppkandidatene, er EU-spørsmålet. Mens Marine Le Pen har nektet å la seg intervjue foran EU-flagget og vil fjerne det fra alle offentlige bygninger i Frankrike, er det like mange EU-flagg som franske flagg på Macrons tilstelninger.

Den politiske enkeltsaken som tydeligst speiler motsetningene mellom de to toppkandidatene, er EU-spørsmålet.

I seierstalen sin på søndag refererte han flere ganger til det europeiske fellesskapsprosjektet, og hyllet «et Europa som beskytter oss». Det samme Europa glimret med sitt fravær i Le Pens tale, men var allikevel implisitt kritisert gjennom hennes insistering på at Frankrike må ta tilbake sin uavhengighet, suverenitet og kontroll over egne lover, økonomi og grenser. Det er bare gjennom å frigjøre seg fra EU at Frankrike vil oppnå denne kontrollen, ifølge Le Pen.

Er EU-saken en vinnersak for Nasjonal Front? Ikke utelukkende. Selv om skepsisen er økende, er det fortsatt et relativt solid flertall i Frankrike for å bli i unionen. Internt i partiet er det derfor uenighet om det er klokt å holde fast ved «Frexit» som en kjernesak: Som en av valgkampstrategene skal ha sagt, så «driter man i om Frankrike har euroen eller ikke, så lenge landet er overlesset av innvandrere».

Dermed kan Nasjonal Front vinne oppslutning på at sikkerhet og innvandring blir satt enda høyere på dagsorden frem mot andre valgomgang.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter

Stor skepsis

Til tross for at ingenting er gitt på forhånd, taler fortsatt det meste mot at Marine Le Pen blir Frankrikes neste president.

I en årlig rapport om franskmenns syn på Nasjonal Front publisert i mars, sier hele 58 % av befolkningen at de anser partiet for å være «en fare for demokratiet». For tre år siden var tallet 47 %, noe som tyder på at partilederens «avdemoniseringsstrategi» har vært bare delvis vellykket. I tillegg sier 64 % av de spurte at de aldri har stemt på Marine Le Pens parti og at de ikke kan tenke seg å gjøre det.

Det er altså langt frem til at halvparten av befolkningen vil gi partiet sin stemme. I tillegg gjør Macrons sentrale plassering i det politiske landskapet det sannsynlig at han har et langt større velgerpotensial enn Le Pen har.

Allerede søndag kveld tvitret den ene etter den andre toppolitikeren, røde som blå, at de mer eller mindre helhjertet oppfordret til å stemme på Macron, for å sikre seieren mot Le Pen.

På mange måter er Macron den perfekte motstanderen for Le Pen.

Flere hjemmesittere

Sistnevnte var raskt ute med å anklage disse for å forsøke å danne «den gamle, råtne republikanske front», som felte hennes far og partiets grunnlegger, Jean-Marie Le Pen, i valget i 2002, da han tapte siste omgang med mot gaullisten Jacques Chirac, som fikk over 80 %.

At den republikanske fronten er noe morken, er helt sikkert – Macron vil ikke være i nærheten av de samme tallene som Chirac, og mange truer med å bli hjemme 7. mai, fordi de verken vil stemme på den ene eller den andre.

Det gjelder ikke minst den uavhengige kandidaten fra ytre venstre, Jean-Luc Mélenchon, som ikke ønsker å komme med en offisiell anbefaling, men lar det være opp til den enkelte velger å bestemme. Valget står mellom å stemme på Macron, å stemme blankt – eller ikke å stemme i det hele tatt.

Valgdeltagelsen den 7. mai vil derfor kunne bli langt lavere enn vanlig, noe som kan være til Le Pens fordel.

Likevel er det ingen politikere i Frankrike som er så sterkt hatet som Marine Le Pen: De aller fleste vil nok til syvende og sist holde seg for nesen og stemme på motstanderen, også i år, og franskmenn flest kan trekke et lettelsens sukk.

Men det berømte glasstaket som har stått i veien for partiets vei til makta virker ikke like uknuselig som før: En seier i 2022 kan være innen rekkevidde.