Kronikk

Mannspolitikk er ikke en trussel mot likestillingen

Det er altfor få likestillingstiltak rettet mot gutter og menn. Det kan vi gjøre noe med uten å gå i skyttergravene.

Hanne Bjurstrøm

En skyttergravskrig mellom kvinner og menn om hvem som er mest offer, fremmer ikke likestillingen. Vi må skreddersy tiltak etter kjønn, skriver likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm.

Foto: Lise Åserud / Lise Åserud

Likestilling handler også om menn. Hva menn gjør, hvordan menn lever sine liv og hvordan menn forholder seg til kvinner. Enten det er på arbeidsplassen, i hjemme- og omsorgsarbeidet eller på skolen.

I anledning Mannsdagen i dag, 19. november kan en se tilbake på mye positivt prat i offentlige utredninger og i likestillingsmeldinger de siste 30 årene om hvor viktig det er å få «mennene på banen». Konkret politisk handling har det derimot blitt lite av.

Ett viktig unntak er politikkforslagene i Stoltenberg-utvalget. Utvalget viser at en del av guttene kommer svært dårlig ut i skolesystemet. 70 prosent av alle som får spesialundervisning er gutter, og spesialundervisningen holder heller ikke mål.

Utvalget foreslår tiltak under det premiss at disse ikke skal redusere jentenes gode resultater.

En likere fordeling av omsorg og arbeid vil skape nye allianser mellom mødre og fedre.

Det viser at likestilling ikke trenger å være et nullsumspill, der den enes gevinst er den andres tap. Det handler om å forstå og gjøre noe med negative mønstre og dårlige løsninger, som i dette tilfellet rammer guttene hardest.

I 2016 ble det registrert 614 selvmord i Norge, der 418 av disse var menn. Det vil si at vel to av tre var menn. Hvert år rammer dette mellom 5000 og 6000 etterlatte og nærstående. Mange av disse sitter igjen med sår for resten av livet.

Tallene er kanskje ikke så overraskende hvis vi ser på menns manglende bruk av psykisk helsevern. Åpenhet overfor helsepersonell, venner eller de aller nærmeste er for mange menn svært vanskelig å få til.

Vi må skreddersy tiltak etter kjønn.

Det starter tidlig. Guttene vegrer seg for å gå til helsesykepleier på skolen med sine psykiske plager, og menn underforbruker psykisk helsehjelp. I et likestillingsperspektiv må vi forstå dette som en del av arven etter et sterkt kjønnsdelt samfunn som historisk har stått sterkt i Norge.

Forskning på menns helse viser at tradisjonell maskulinitet med høy fokus på styrke, selvkontroll, selvbehersking, forsørgelse og utholdenhet påvirker menns helse negativt.

Det må helsevesenet ta inn over seg og finne måter å møte gutter og menn som fungerer bedre enn i dag.

Menns underforbruk av psykisk helsevern er ikke bare en belastning for mennene selv, men også for omgivelsene.

Mindre statistiske forskjeller mellom kvinner og menn er viktige indikatorer på om vi lykkes med likestillingspolitikken. Men vi må ha større ambisjoner enn som så.

Det er ikke fornuftig å gå i skyttergravene og utkjempe kampen om hvem som er mest offer.

Det er for eksempel viktig å erkjenne at jenter er mer utsatt for kroppspress enn gutter. Hovedpoenget må imidlertid være å forstå hvordan gutter og jenter rammes på ulikt vis av kroppspress, og hva vi kan gjøre med det. Det hjelper lite for en gutt som sliter med å leve opp til et umulig maskulint kroppsideal å vite at det er flere jenter enn gutter som sliter med kroppspress.

Det er ikke fornuftig å gå i skyttergravene og utkjempe kampen om hvem som er mest offer. Løsningen er heller å lage tiltak som adresserer problemer som gutter og jenter sliter med – hver for seg. Vi må skreddersy tiltak etter kjønn. Det tjener både guttene og jentene på.

Tradisjonelt har norske menn bygget sin identitet rundt forsørgerrollen. Denne snevre mannsrollen har likestillingspolitikken forsøk å utvide gjennom familievennlige ordninger for arbeidstakere, som lengre foreldrepermisjon og fedrekvote.

Menn er en helt avgjørende del av likestillingspolitikken.

Problemet er at de likestillingspolitiske virkemidlene brukes mer av mødrene enn fedrene, enten det er foreldrepermisjon eller lovfestet rett til deltid når barna er små. Hvis ikke ordningene brukes av både menn og kvinner, vil de fort kunne sementere kjønnsrollemønsteret.

Menn må selv ta ansvar og bruke godene som velferdsstaten tilbyr, men godene må også utformes slik at de oftere brukes av menn. Jeg har tatt til orde for å dele foreldrepermisjonen likt mellom mor og far, og sette av en egen medisinsk del til mor. Far vil da få selvstendig rett til foreldrepenger uavhengig av hva mor gjør og mer tid med barna. I tillegg må norske arbeidsplasser organisere seg slik at mødre og fedre kan balansere arbeid og familie på en måte som gir fedre mer tid til barna.

Når den nye aktivitets- og redegjørelsesplikten for likestilling i virksomheter iverksettes i 2020, bør bedriftene lage ordninger som særlig tar hensyn til fedres omsorgsforpliktelser. Mer fleksibilitet, fokus på langsiktige karriereløp, premiering for å ta omsorgspermisjon og ledere som går foran trengs for å trygge mannlige arbeidstakere på at det går fint å kombinere arbeid og familie på nye måter.

De likestillingspolitiske virkemidlene brukes mer av mødrene enn fedrene.

Menn og kvinners ulike arbeidsmønstre forplanter seg til lønn og karriereutvikling, men også til områder som samvær etter samlivsbrudd og menns helse. En likere fordeling av omsorg og arbeid vil ikke bare skape et bedre liv for mange menn, men også nye allianser mellom mødre og fedre. De sliter ofte med de samme kvaler og problemer for å få tidskabalen til å gå opp.

Menn er en helt avgjørende del av likestillingspolitikken. Det er det verdt å bruke Mannsdagen til å tenke over.