Hopp til innhold
Kronikk

Lov meg heller blod, svette og tårer, Jonas

Det er handling og endring som gir oss håpet vi trenger, ikke mer av den politikken som er i ferd med å gjøre verden så skremmende.

Maja Lunde

Kjære Jonas Gahr Støre, kjære regjering, hva med å starte høsten med en pressekonferanse om klimakrisen og hva Norge kan og skal gjøre, foreslår kronikkforfatteren.

Foto: Oda Berby

CO₂ i atmosfæren
426,6 ppm
1,5-gradersmålet
+1,13 °C
Les mer  om klima

Denne uken ble et barn i min familie evakuert fra tyfon i Korea, jeg har slektninger som i all hast måtte forlate en oversvømmet hytte på Ål, og en av mine aller nærmeste familiemedlemmer har sittet flomfast på fjellet i Sel.

Den skremmende fremtiden som forskerne i årtier har forsøkt å skildre for oss, er her. Jeg frykter for mennesker jeg er glad i. Og jeg er redd for fremtiden, som kan bli mye, mye verre. Jeg kaller det klimaredsel. Jeg bruker ikke ordet klimaangst. For angst er noe du vender innover, mot noe abstrakt, mens redsel er en naturlig reaksjon på en reell fare.

Jeg leter etter håp om at dette skal gå bra, men det har blitt vanskeligere. Vi er gode på å snakke om de praktiske ulempene en omlegging til et grønnere liv kan medføre, men altfor dårlige på å snakke om hvor krevende det er å leve med denne nye fremtidsredselen og hvor vi finner håpet.

«Jeg frykter for mennesker jeg er glad i.»

Dette må forandre alt, tenkte jeg i koronapandemiens første måneder, og forsøkte å finne trøst i kaoset: Etterpå, når dette er over, kan vi ikke fortsette som før. Nå har vi sett hvor tilpasningsdyktige vi er, nå har vi sett hvor fort vi kan endre oss, hvor godt vi samarbeider når vi virkelig må.

Men covid endret ingenting. For nordmenn er mindre opptatt av klima- og naturkrisen nå enn de var før pandemien. Og ikke bare det: «Er klimakrisen menneskeskapt?» 39 prosent av nordmenn svarer nei, eller jeg vet ikke på dette spørsmålet.

Nesten 40 prosent av nordmenn tror altså ikke på vitenskapen. Er klimakrisen vår blindflekk? Det er kanskje vondt ta innover seg at oljen, som har gitt landet vårt så mye velstand, også er skyld i den krisen vi nå står oppe i.

Og det hjelper ikke at vi har en regjering som forteller oss at vi kan og bør fortsette stort sett som før. For underteksten i en kommunikasjon som handler om business as usual, er jo nettopp at klimakrisen ikke egentlig er så farlig.

«Jeg kaller det klimaredsel.»

Jeg skulle ønske vi byttet ut den svarte ledertrøya med en grønn, skrev jeg i en kronikk i 2018, at vi ble det foregangslandet på klima som vi har muligheten til å være. At vi brukte oljemilliardene våre på fremtiden, i stedet for å disponere pengene på samme vis som vi alltid har gjort. At Norge, som har tjent alle pengene våre nettopp på fossilt brensel, tok ekstra ansvar.

Både fordi det er det moralsk riktige å gjøre og fordi vi kan. Vi er et lite land uten for mange bindinger, og endring er enklere her enn mange andre steder. Dessuten er vi gode på dugnad.

Det er fem år siden nå, og lite har skjedd. Verden trenger foregangsland, noen som går foran og viser vei, men Norge viser liten vilje til å være det landet. Og hvordan skal vi komme noen vei som nasjon når vi ikke engang tror på det verdens ledende forskere forteller oss, og naturen viser oss, igjen og igjen, gjennom stadig mer ekstreme værhendelser? Og når vi har politikere som verken kommuniserer graden av alvor eller gjør de tiltakene som trengs?

Hvor er klimakampens Winston Churchill, spør Carsten Jensen. Og det er kanskje nettopp en Churchill jeg også ønsker meg, en politiker som våger å si «Jeg har intet annet å tilby, enn blod, slit, svette og tårer» og som forteller oss at vi må handle.

«Er klimakrisen vår blindflekk?»

Håpet er nemlig uløselig knyttet til handling. Vi vet at vi må gjøre enorme endringer på kort tid og jeg ønsker meg en politiker som sier akkurat det, som har en plan for endringene. En politiker som ikke lover at vi kan fortsette som før, men som derimot tør å fortelle oss det motsatte.

At omstillingen kan bli tøff, at vi må ofre noe, at en del av de godene vi har tatt for gitt, vil kunne bli borte, at vi må endre måten vi lever på for å bevare det som er viktigst for oss mennesker og for alle andre arter vi deler denne kloden med: et stabilt klima, en vill natur, en trygg verden, en verden som fyller oss med tro på fremtiden i stedet for frykt.

«Den skremmende fremtiden som forskerne i årtier har forsøkt å skildre for oss, er her.»

Jeg vil mye heller at livet mitt blir litt mindre komfortabelt, enn å leve med en stadig stigende fremtidsredsel. Og jeg vil uendelig mye heller droppe flyturer og minske forbruket enn å se hjemmet til ungene mine rives vekk av vannmasser eller oppleve at våre europeiske naboland forsvinner i brann.

Pandemien viste oss hvor tilpasningsdyktige vi er. Nå trenger vi det samme trykket, den samme graden av tiltak for å løse klimakrisen.

Kjære Jonas Gahr Støre, kjære regjering, dere har et ansvar for å endre kursen og for dermed også å sette mot i oss.

Dere har en mulighet til å skape visjoner i stedet for frykt. Hva med å starte høsten med en pressekonferanse om klimakrisen og hva Norge kan og skal gjøre? Og så følge opp i månedene og årene som kommer, med samme alvor som dere viste oss under pandemien?

Lov oss gjerne både blod, svette og tårer. Vi tåler det, for vi ønsker å gjøre noe, vi ønsker å bidra. Det er nemlig handling og endring som gir oss det håpet vi nå trenger, ikke mer av den politikken som er i ferd med å gjøre verden så skremmende.

LES OGSÅ: