Hopp til innhold
Kronikk

Likestilt barnepermisjon nå

Bare én av ti fedre tar ut mer tid til barna enn tilmålt «pappaperm». Det er et lenge varslet tilbakeslag for likestillingen.

Professor Runar Døving ved Markedshøyskolen

Da jeg fikk mitt siste barn, forlangte jeg fem måneder av permisjonen. Da jeg fikk mitt første var jeg på krympelag, røkte sigar og feiret med gutta, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Markedshøyskolen

I et land som har ambisjoner om likestilling bør lik rett og plikt til permisjon med barna være en selvfølge. Det er bare en logisk løsning og det er 50 / 50. Like lang permisjon for begge parter.

Permisjonen er et gode, ikke en byrde.

Permisjonen vil da gjøre menn og kvinner fullstendig likeverdige på arbeidsmarkedet. Det vil tette lønns- og pensjonsgapet. Menn får tilgang til hjemmesfæren på likt nivå som kvinner.

Vil man bøte på restene av det som kalles patriarkalske strukturer, er det å være hjemme med barn en suveren løsning.

Som jeg ser det, er min evne til å være sammen med barna mine en glede min far ikke fikk, og som gjorde ham mindre kompetent som primær omsorgsperson.

Selv i min egen tid er det få menn som skjønner rekkevidden av å få den permisjonen.

Å møte opp på seksmånederskontroll alene er en rik og gledelig erfaring jeg unner alle menn.

Da jeg fikk mitt første barn var jeg på krympelag, røkte sigar og feiret med gutta, og hadde ingen egen permisjon bortsett fra noen fridager i forbindelse med fødselen.

Da jeg fikk mitt siste barn, forlangte jeg fem måneder av permisjonen.

Grunnen til det var at jeg hadde studert kvinners makt i hjemmet for Maktutredningen. Å ta ut permisjon viste seg å bli den beste beslutningen jeg har tatt i hele mitt liv. Jeg lærte mer enn jeg har gjort på noe annet felt.

Jeg skjønte at «ammetåke» ikke handler om pupp, men om å være sammen med et fantastisk lite vesen over lang tid alene, med lite voksenkontakt, men desto mer kos, basing og pludring.

Og mye arbeid, som ikke viste seg å være veldig vanskelig, men usedvanlig hyggelig.

Da jeg kom tilbake til kontoret, tok det et par uker før jeg skjønte hvordan jobben skulle utføres. Men det hadde lært meg hva det vil si å være omsorgsperson.

Som et integreringstiltak er det naturligvis også en god ide, både for kvinnen og for mannen. Å møte opp på seksmånederskontroll alene er en rik og gledelig erfaring jeg unner alle menn.

Som jeg ser det, er min evne til å være sammen med barna mine en glede min far ikke fikk.

Når permisjonen blir en forhandling om økonomi og praktisk fordeling i hjemmet, er det naturligvis kvinnene som får godet. De har mest kompetanse på feltet og mennene tjener som regel mer.

Mannen tar da permisjonen ut i fellesskap mer som ferie, under kvinnens overoppsyn. Da blir det som nå: at permisjonen oppfattes som kvinnens rett, selv om det svekker hennes posisjon på arbeidsmarkedet.

Man vil jo prioritere barna. All forskning på feltet viser det, og eksperimentet til Høyre/Frp med å forkorte fars permisjon bekreftet det.

Så kan man spørre om permisjonen skal kompenseres med den lønnen man allerede har, eller om man skal utjevne den slik at kvinner (og menn) får barn tidligere. Da vil man naturligvis få flere barn, noe mange politikere også ønsker.

Prinsipielt bør permisjonen naturligvis følge personens inntekt og ikke familiens, men det kan også være et spørsmål om reproduksjonsarbeid bør kompenseres, ikke straffes, om man vil øke reproduksjonsraten.

Så kan man også diskutere hvor lang en permisjon bør være. Seks måneder hver bør være tilstrekkelig, og ser man på endringene i samfunnet, har det jo ikke vært veldig vanskelig å legge til rette for amming.

Man kan også diskutere å øke permisjonens lengde, noe som også vil føre til flere barn.

Likestilling er det eneste logiske alternativet. Like rettigheter og like plikter. Like muligheter for begge kjønn, både hjemme og på arbeidsplassen.