Libya - et veikryss for jihadister?

Hvor er den libyske staten? Det lurer mange libyere på, ikke minst innbyggerne i revolusjonens vugge, Benghazi.

Staten har overlatt ansvaret for sikkerheten til lokale milits, og det går en stri strøm av våpen til hellige kriger i nabolandene.

Våpnene som ble brukt til å angripe Statoils anlegg ved In Amenas kom fra Libya, og bilene som ble brukt hadde libyske kjennetegn og logoen til det libyske statsoljeselskapet. Kanskje var terroristene også trent i det sør-østlige Libya.

Fullt av olje

Hjernen bak aksjonen, Mokhtar Belmokhtar, skal personlig ha vært på våpenhandel i byen Sabha, og rett sør for Sabha ligger det i følge CNN tre leire for trening av militante islamister.

Dette er et område hvor den libyske staten har minimal kontroll, men det er også et område fullt av olje. Statoil er medeier i et anlegg for oljeutvinning i Murzuq, bare 20 mil sør for byen som Belmokhtar skal ha shoppet våpen i.

Men Statoil er ikke operatør, og har derfor ingen ansatte der. Det spanske selskapet Rapsol har operatøransvaret, og derfor uttaler ikke Statoil seg om sikkerheten rundt anlegget. Så langt er ingen vestlige olje- eller gassanlegg i Libya blitt utsatt for angrep.

Utrygge gater

Men 11. september i fjor ble den amerikanske ambassadøren i Libya og tre andre amerikanere drept av radikale islamister i Benghazi.

Øyenvitner hevder at Ansar al-Sharia stod bak, og rasende libyere startet klappjakt på organisasjonen, som riktignok har benektet at den hadde noe med drapene å gjøre.

Likevel er sikkerheten i revolusjonens vugge, Benghazi , fortsatt så elendig at flere land har beordret sine borgere ut derfra. Et par dusin politifolk skal være drept bare i løpet av det siste året.

Søpla flyter i gatene og en del veier inn til byen er kontrollert av uavhengige brigader som ikke ser ut til å mangle våpen, forteller øyenvitner.

Lei diktaturet

I forbindelse med den libyske revolusjonen for to år siden fikk dette opprørets stormsentrum besøk av flere grupper hellige krigere som tok veien fra Afghanistan og Pakistan for å være der det skjedde.

Det skal ha vært ulike nasjonaliteter, nord-afrikanere og andre. Men organisasjoner under Al Qaidas romslige paraply har aldri vært i nærheten av å få noe overtak blant dem som gjorde opprør mot Gaddafi.

Opprøret var ledet av folk som var lei diktaturet og mente at de oljerike østlige provinsene hadde altfor lite makt og fikk for liten andel av inntektene fra naturressursene.

De trengte den støtten de kunne få av folk med våpentrening, og blant dem var det også noen jihadister.

Mangler oversikt

Det er uklart hvilken rolle disse spiller i smuglingen av våpen og trening av hellige krigere i dag.

Selv USAs etterretning synes å mangle oversikten i Libya, og den libyske staten er nærmest fraværende i store deler av ørkenområdene i sør.

Vi vet at tuaregene tok med seg våpen fra den hæren de hadde tjenestegjort i under Gaddafi og dro til Mali, men deres mål er begrenset til selvstyre i hjemlandet.

Da er det mer sannsynlig at Al Qaida i islamsk Maghreb og andre væpnede islamistgrupper med røtter i Algerie, Niger og Mali bruker Libya som transittland, våpendepot og treningsområde.

Algerie ligger kanskje mer sentralt, men har samtidig en etterretning det er mye vanskeligere å gjemme seg for.

Delegert sikkerhetsansvar

Myndighetene i hovedstaden Tripoli har mer enn nok med å få kontroll over de store byene langs kysten i nord.

Ta Misrata som eksempel, byen som i nær tre måneder var slagmark for kamper mellom Gaddafi-lojale styrker og opposisjonen. Der finnes 240 ulike milits eller væpnede grupper.

For å få litt orden, rapporterer de nå til tre forskjellige regionale kommandoer for byen, som igjen rapporterer til forsvarsledelsen.

Det sier seg selv at vi snakker om en hær noe utenom det vanlige, med mange viljer og særinteresser i rekkene. Men til en viss grad fungerer delegeringen av sikkerhetsansvar.

Flere grupper har for eksempel gått sammen om å slå ned Gaddafi-lojal milits som ikke vil gi fra seg våpnene.

Trener elitestyrke

Det dagens sammenraskede hær ikke kan brukes til, er lengre tokt mot smuglere av våpen og mennesker gjennom ørkenen.

USA bevilget derfor i fjor høst 8 millioner dollar til trening av en elitestyrke på 500 mann, pluss 4 millioner til grensekontroll.

Kanskje de kan bidra til å stanse Belmokhtar og noen av hans likesinnede i framtida.