NRK Meny
Replikk

Ledere må kommunisere bedre, ikke mindre

Professor Kristian Gundersen kritiserer ledere for luftige visjoner og hul retorikk. Det blir morsom lesing av det, men i virkeligheten er det først og fremst en lang rekke retoriske knep.

Eilert Sundts hus (SV-bygningene) på Blindern i Oslo

ROM FOR VISJONER? Professor Kristian Gundersen mener visjonsformuleringer er 'uegnede styringsverktøy for et universitet'. Gundersens kritikk er uvitenskapelig, og først og fremst smart retorikk, hevder kronikkforfatteren. Bildet viser det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, Blindern.

Foto: Nesvold, Jon Olav / NTB scanpix

Professor Gundersen ved UiO har et betimelig sleivspark mot hule visjoner i offentlige bedrifter. Etter flere fornøyelige retoriske poeng konkluderer han at hans vitenskapelige identitet forbyr ham å tro på visjoner.

Jeg er redd han tar feil, på en måte som er uvitenskapelig. Det er litt kinkig når han samtidig fremhever sin posisjon som styremedlem.

Den største utfordringen vi har i lederkommunikasjon er ikke visjonene selv, men at de skapes som et tomt ritual, og får stå uimotsagt når de blir til. Ledere krever applaus i stedet for motargumenter, og mellomledere holder munn i stedet for å engasjere seg.

Den største utfordringen vi har i lederkommunikasjon er ikke visjonene selv, men at de skapes som et tomt ritual.

Den nest største utfordringen er at ledere sjelden stilles til ansvar selv om visjoner forplikter. De er løfter til oppdragsgivere og brukere – også studenter på universiteter. Alternativet til dårlige ledere – i toppledelse og styrer – er ledere som kommuniserer bedre, ikke mindre.

Retoriske knep i praksis

Gundersen er selv det beste beviset på at han tar feil. Uten å virke klar over det, framfører han med full tyngde en akademisk visjon som han allerede har, og vekker stort emosjonelt engasjement hos sitt publikum. Han oppnår dette gjennom paradeeksempler på retoriske knep, ikke med vitenskapelige fakta. Dette er klassisk karismatisk ledelse brukt til å nekte for eksistensen av fenomenet.

Dette er professorenes losje-visjoner, best beskrevet av Kafka.

Gundersens visjon er en romantisert utgave av klassisk akademisk tradisjon. Han etterlyser presisjonsnivå og plandokumenter, men løfter selv fram generelle verdier som akademisk frihet og logisk skolering.

Gundersens type visjoner er unndratt innsyn og debatt for andre enn de innvidde. Dette er professorenes losje-visjoner, best beskrevet av Kafka. Den som ikke tror dette skal bare prøve å utfordre slike visjoner i akademiske fora der motstanden er iskald og knusende. Alle velfungerende organisasjoner driver på et grunnlag av verdier og veivalg, ellers hersker forvirring, meningsløshet og depresjon.

Innlegget følger et klassisk retorisk mønster der forfatteren først framfører selvsagte sannheter som ingen bestrider: Dårlige ledere og konsulenter, tomme visjoner og ukvalifisert svada er plagsomt og bortkastet tid. (Det samme kan sies om all forskning: Tomme akademiske ritualer og dårlig forskning som aldri blir sitert er bortkastet. De færreste vil avlyse forskningen av den grunn.)

Deretter følger en retorisk stråmann. Han siterer Innovasjon Norge-leder Anita Krohn Traaseths ord om at ”vi må bruke store ord, uten å være redd for å bli definert som hule,” og gjør en Bjørnson-posering ved å si «Jeg er uenig!» Det lyder flott, men hva mener han her? Hvis han mener at vi i stedet bør vi bruke små ord og være redd for å være hul, etterlever han neppe sitt eget budskap.

Dette er klassisk karismatisk ledelse brukt til å nekte for eksistensen av fenomenet.

Ledere for store virksomheter kommer heller ikke unna store ord. Samtidig må de leve med risikoen for å oppfattes som hul. Ledere står alltid laglig til for hogg for denne typen kritikk, men det finnes ingen vei utenom.

En visjon er ikke et verktøy

Virksomheter med viktige samfunnsoppdrag må kommunisere med verden omkring. De må i alles interesse forklare og rettferdiggjøre sine valg og prioriteringer på en tydelig måte. Derfor er ikke revisjonsrapporter og vitenskapelige utredninger nok til å nå et bredt publikum. Dette gjelder også den enkelte leder. Om man kaller det en ”visjon” eller noe annet, er likegyldig.

Ingen betrakter visjoner i fullt alvor som et «styringsverktøy» – de er kommunikasjonsformer. Sammenlikningen med Nord-Korea er retorisk misvisende fordi visjoner skal tilstrebe transparens omkring hva og hvem en organisasjon er til for. Virksomheter i samfunn som Nord-Korea er enten tause eller sier rett ut at de driver i statslederens interesse.

Alle velfungerende organisasjoner driver på et grunnlag av verdier og veivalg, ellers hersker forvirring, meningsløshet og depresjon.

Vitenskapen har hatt et vanskelig forhold til retorikk i flere hundre år, fordi retorikk kan mobilisere mer engasjement enn man har saklig dekning for. Det er derfor retorikk og visjoner er effektive lederverktøy – brukt riktig.

Gundersens engasjement viser ikke at visjoner ikke finnes, men at de tvert imot må tas mer alvorlig.

Meldingen til ledere av alle slag er at visjonene må treffe dem de angår, noe som for så vidt er grunnfagspensum i lederforskning.