Min eldste sønn var heldig, han begynte på skolen da læreplanverket L97 var gjeldende for grunnskolen og han stortrivdes i undervisningen.
Min yngste sønn var uheldig og begynte på skolen under kunnskapsløftet. Han mislikte skolen.
Det er sikkert flere faktorer som gjorde at den eldste klarte seg strålende på skolen, mens den yngste syntes skolen var en pest og en plage med testing og lekser til leggetid.
Men felles for begge, en av de viktigste betingelsene i deres voksende liv var skolegangen. Min yngste sønn har valgt å gå den yrkesfaglige veien og liker omsider skolen.
Det er ofte snakk om gutter. Gutter som hopper av skolebenken, gutter som blir kriminelle og gutter som lokker de flinke pikene inn i sosiale mediers vanære. Så søkes det etter svaret på hvorfor ikke gutter følger det samme strømlinjede livet som jenter, hvorfor ikke gutter klarer seg.
Jeg kan ikke unngå å tenke på folkeeventyrene. I folkeeventyrene finnes ofte den samme problematikken.
Norske folkeeventyr forbindes fort med helten Askeladden, han som sitter ved peisen og roter i glørne. I eventyrene blir han sett på som evneløs. Han er minst, både i størrelse og alder. Han blir mobbet, undertrykt og fra tid til annen mishandlet.
Dette er hans hverdag frem til han bestemmer seg for å gjøre noe med denne ubalansen og urettferdigheten i livet sitt.
I de islandske ættesagaene møter man på begrepet kullbiter. En kullbiter var en som hang litt etter i barndommen, og kanskje utviklet seg senere enn de andre. Men som plutselig ble en av de modigste og dristigste.
Det kan nemlig bo gull i den som blomstrer sent. I folkeeventyrene får disse ungdommene all vår sympati.
I eventyrene fremstår ungdommen som er litt annerledes og utsatt som normaliteten selv. Hovedpersonen skiller seg ut fra verden rundt. En verden fylt av eventyrlige skoger av kobber, sølv eller gull. Snakkende dyr, magiske gjenstander og kanskje en gammel heks med en nese så lang at den kan brukes som klessnor.
I tillegg til å være utsatt, står ofte hovedpersonen uten familiestruktur. Gjerne foreldreløs, plassert i et landskap som er helt isolerende.
Den unge har ofte en hovedoppgave, og bare én, for alt annet er uvesentlig idet han prøver å bli voksen: å nedkjempe trollet. Det er ungdom i kamp mot alderdom. Det er som om det satte, det imperative, det normative undertrykkende må vike for nye tanker og ideer.
Han vil iallfall ha litt plass til å komme med sitt.
Et folkeeventyr er en ren fiksjonsfortelling som ikke kan tolkes bokstavelig. Likevel, det symbolske språket baserer seg på menneskelige erfaringer som har blitt til destillert visdom gjennom generasjonsoverføringer.
Folkeeventyr byr på råd og løsninger for at det skal gå bra til slutt. Disse rådene baserer seg ikke på strategier og utredninger og komiteer, selv om dette nok kunne vært til hjelp.
Men det er ikke tid til folkeeventyr i dag. Ungdommen er rastløs og vil videre. For det første, sier folkeeventyret, må hovedpersonen ha gode hjelpere. Reven, ulven eller han som bærer med seg syv vintre, kommer med råd om hvordan ungdommen skal handle. Hjelperen kjenner til råd, da han eller hun selv har blitt utfordret.
Handlingene er viktige, for kompetansen erverves gjennom handlinger i et landskap med utfordringer. Å lese seg opp på kunnskap vil ikke være til stor hjelp. Først må enn ha litt erfaringskompetanse på plass. Det er det andre punket.
Og for det tredje, barnet eller ungdommen, som en dag skal bli voksen, må få rom til å feile, minst to ganger før det kanskje går på tredje forsøk.
Askeladden trenger ikke å utredes selv om han bommet to ganger.
Det er klart min sønn trives på yrkesfag, hans erfaringer blir utfordret av en lærer som selv har kjent utfordringen som en kroppslig kompetanse.
Folkeeventyrets råd er enkle og praktiske, men det er kanskje det som må til.
Følg NRK Debatt på
