Kronikk

La beredskapsloven bestå!

Det er en dårlig ide å la regjeringen vurdere om de kan slippe bryderiet med Stortinget.

Muntlig spørretime på Stortinget

Justisminister Sylvi Listhaug ber nå et utvalg vurdere om regjeringen kan handle i ekstraordinære situasjoner uten å spørre Stortinget. Vi vil stanse utvalget så raskt som mulig, og kan få stortingsflertallet med oss, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Skal vi torturere terroristen for å avdekke den tikkende bomben? Skal vi bruke tåregass mot krigsflyktninger som klorer på grensegjerdet?

Svaret mitt, og for de fleste, er nei. Men regjeringen, med justisminister Sylvi Listhaug i spissen, har gitt et utvalg i oppdrag å lete etter hvordan vi midlertidig kan avvike Stortingets lover og regler i ekstraordinære situasjoner, også rettigheter vi har som enkeltmennesker. Tortur og tåregass er nok ikke aktuelt, men utvalgets mandat gir et tydelig signal om at våre lover og menneskerettigheter kan kastes opp i luften.

Et helt grunnleggende prinsipp

SV støtter alt arbeid som kan styrke menneskerettighetene både i Norge og internasjonalt. Men dette utvalget har fått et motsatt oppdrag. De skal vurdere hvilke lover og rettigheter regjeringen kan suspendere i en krise uten å spørre Stortinget. Dette er et skritt på en skummel vei. SV ber Stortinget stanse arbeidet. Raskest mulig – før det får gjort mer skade. Dette ser det ut til at vi kan få flertall for.

For det er når prinsippene oppleves som vanskelige – at de er nødvendige.

En helt avgjørende oppgave for en regjering er å sikre en grunnleggende rettsstat, og at alle i landet nyter godt av grunnleggende rettigheter – uansett hvem de er – og hva de eventuelt måtte ha gjort. Og det er nettopp i møte med alvorlige kriser som 30 000 flyktninger som krysser våre grenser, som rettshåndteringen av 22. juli terroristen, eller krevende naturkatastrofer – at vår evne til å ivareta grunnleggende prinsipper settes på prøve. For det er når prinsippene oppleves som vanskelige – at de er nødvendige. På tross av fortvilelse, sinne og sorg besto vi rettshåndteringen etter 22. juli med glans. Nå er jeg usikker på om vi har en justisminister som forstår viktigheten av rettsstat og menneskerettigheter, også på dager som blir vanskeligere enn vi har sett til nå.

Listhaug frykter flyktningkrise

I ekstreme situasjoner, som når krig truer, har den norske regjeringen en konstitusjonell nødrett de kan bruke til å styre. Nå ber statsråden utvalget om å foreslå hvordan hun skal få friere fullmakter til å avvike fra lov og rettigheter også i situasjoner som er langt mindre alvorlig. Sannsynligvis er det en ny flyktningkrise hun frykter. Slik jeg tolker det, mener hun at en flyktningkrise tilsvarende den vi opplevde 2015, er en unntakssituasjon.

Nå kan SV få flertall for å stanse utredningen før den setter i gang.

Hun ber utvalget vurdere om regjeringen ved en slik krise kan handle uten å spørre Stortinget, og også gjøre unntak fra norsk lov og enkeltpersoners rettigheter. Listhaug har tidligere utfordret at Norge er bundet av konvensjoner som bestemmer hvordan Norge skal håndtere flyktninger. Nå gjør hun mer enn å prate, hun setter loveksperter i sving for å finne smutthullene. Og får hun Stortinget med på at en flyktningkrise er en unntakstilstand, ja da kan stygge ting skje ved norske grenser.

Kontraproduktivt

Norge er ikke alene i denne destruktive øvelsen. Terrortrussel og store flyktningbølger har fått mange statsledere til å lete etter hvordan dramatiske situasjoner kan brukes til å vri seg unna internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Det mest kjente eksempelet var amerikanernes Patriot Act, som kom på plass etter 11. september 2001.

Amerikanske myndigheter mente da at det internasjonale forbudet mot tortur forhindret muligheten for å få ut informasjon om mulig terror. De tillot blant annet waterboarding, samt annen ekstrem tortur. De fikk også anledning til fengsling av mistenkte uten lov og dom, og å innføre omfattende overvåking. Myndighetenes egen gransking av dette etterpå har slått fast at torturen var kontraproduktiv. Hat og motsetninger økte, uten at det fikk mer informasjon eller avverget terrorisme.

Norge blir nå med på en trend hvor regjeringen ønsker å gi seg selv mer makt.

Denne tendensen ser vi også i Frankrike. Etter flere terrorangrep i 2015 sa president Hollande at landet er i krig og erklærte unntakstilstand i landet. Dette inkluderte utvidede fullmakter til ransakinger, husundersøkelser og overvåking. Mange mente dette gikk på bekostning av borgernes grunnleggende friheter. Unntakstilstanden varte i to år frem til høsten 2017. Da fikk landet strengere anti-terror-lover, som gjorde permanent mange av fullmaktene fra denne perioden.

Begrensning av demokratiet

Det første president Erdogan i Tyrkia gjorde etter det mislykte statskuppet mot ham sommeren 2016, var ytterligere stenging av frie medier, å fengsle store deler av opposisjonspartiene, samt sparking av tusenvis av offentlig ansatte. Erdogan begrunnet dette med at det var unntakssituasjon. Dette var åpenbare brudd på Tyrkias internasjonale forpliktelser om menneskerettigheter.

Sommeren 2015 strømmet tusenvis av flyktninger gjennom Europa. Land som Makedonia og Ungarn plomberte grensene sine, og brukte tåregass og vannkanoner mot fortvilte og slitne flyktningfamilier. Åpenbare brudd på de forpliktelsene landene hadde inngått med FN og Europarådet. I Russland og Polen er statsledere også på jakt etter muligheter for å begrense politisk frihet ved å fengsle opposisjonelle, stenge medier, og begrense domstolens uavhengighet.

Det er i møte med kriser at vår evne til å ivareta grunnleggende prinsipper settes på prøve.

Listen er lang, i hovedsak er den drevet fram av nasjonalistiske og høyreorienterte krefter. Disse har ikke mye til overs for at internasjonale forpliktelser begrenser hva nasjonalstaten kan gjøre, eller respekt for sine egne demokratier. Selvsagt blir det ikke slike dramatiske endringer i Norge ved at et utvalg skal gå igjennom beredskapslovene. Men Norge blir nå med på en trend hvor regjeringen ønsker å gi seg selv mer makt på bekostning av folkevalgte forsamlinger, samt mulighet til å sette enkeltpersoners rettigheter til side for kortere eller lengre tid. Jeg skulle støttet utvalget hvis mandatet var hvordan vi kan styrke menneskerettighetene i ekstreme situasjoner. Dessverre er utvalgets oppdrag tydeligvis å gå i motsatt vei.

Trosser justiskomiteen

Norge er ikke alene, men for Norge er dette en relativ ny øvelse. Justiskomiteen har vært tydelig på at det ikke er et behov for å utvide mulighetene for å sette til side lovgivning i beredskapssammenheng. Dette bryr ikke Justisministeren seg om. Dette er i seg selv ganske provoserende.

Dette er et skritt på en skummel vei.

I tillegg bryter dette med Norges internasjonale rolle. Enhver norsk utenriksminister og ambassadør har som en overordnet oppgave å promotere Norge som en «champion of human rights». Sett fra utlandet vil dette derfor vekke oppsikt. Norge er et av verdens best organiserte og velfungerende land med en lang tradisjon i krisehåndtering med tøffe værforhold, lange avstander og også alvorlige terrorhandlinger.

Når også vi skal vurdere unntakslover som gir regjeringen utvidet makt, vil andre land kunne vise til oss når de selv innfører lover som svekker grunnleggende menneskerettigheter. Andre land vil kunne finne støtte for unntak som går lengre enn dette.

Da vil vi ikke lenger kunne vise til oss selv som et foregangsland.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter