Det hele kan se ganske så fantastisk ut utenfra. Generasjonen min har vokst opp med p-pillen, barnehageordning, kjønnskvotering, sekularisering, likelønn og lover mot diskriminering. Alle viktige bidrag til å redefinere kvinners rolle i samfunnet.
Likevel møter jeg flere som mener at likestillingen er gått for langt.
I 2018 laget jeg en dokumentar for NRK, med premisset om å få en hel videregående skole til å kalle seg selv feminister. En av bekymringene vi i tv-teamet hadde, var at det ville bli for enkelt. Vi antok at å støtte kampen for likestilling ville være en selvfølge.
Der fikk vi oss en real overraskelse.
Ekstreme feminister
Mange av elevene synes at vi har kommet langt nok, og at det ikke lenger er behov for hverken feminister eller 8. mars-tog. De er for likestilling, men ønsker ikke å kalle seg selv feminister.
Dessuten mener de at feminister er veldig ekstreme, de har hår under armene, snakker høyt og går i tog. Forferdelig ekstremt.
Unge har rett og slett blitt så vant til alt det kvinnekampen har oppnådd at vi tar det for gitt.
Unge i 2020 kjemper med egne demoner og mye usikkerhet. At noen sliter på grunn av sitt kjønn, sin etnisitet eller legning, krever at vi har to tanker i hodet på en gang. Feminisme står opp mot kvinneundertrykkelse, sexisme og andre former for undertrykkelse som rasisme, heterosexisme og klasseskille.
Unge har nok med seg selv: sosiale medier, skole, kjærester. Likestillingen kan liksom vente. Det står jo egentlig ganske bra til uansett. I komforten av et nokså likestilt samfunn,ser ikke unge at feminitet fortsatt konsekvent undervurderes.
Gutta sliter også
Det er ikke så lenge siden kvinner hadde null rett til å stemme, ingen rett til privat økonomi, og ingen rett til å bestemme over egen kropp. Samfunnet sidestilte kvinners evne til å ta avgjørelser med barns.
I 2020 strever vi fortsatt med å ta femininitet på alvor. Kvinners arbeid undervurderes. Hver eneste dag står kvinner for 12,5 milliarder timer ubetalt arbeid: plikter i hjemmet, omsorgsarbeid som å passe på barn, eldre, lage mat, vaske og ivareta omgivelsene er vi av en eller annen grunn ikke villige til å betale for.
Gutta har tatt hintet. Feminitet gagner deg ikke hvis du skal opp og frem. De skal være maskuline.
Mannsidealet kan være en av grunnene til at menn underrapporterer depresjonssymptomer.
Det er fire ganger flere menn enn kvinner som tar livet sitt. Tre av fire straffedømte er menn. 80 prosent av dem som dør som direkte følge av alkohol er menn, og det er mange flere menn som misbruker narkotiske stoffer. Likevel er kun 20 prosent av dem som oppsøker helsetjenester menn.
Det kan virke som om menn er redde for å være sårbare og oppsøke hjelp, og det dreper dem, bokstavelig talt.
Frigjøring av alle
Det er muligens kontroversielt å nevne menn og «manneproblemer» på kvinnedagen. Mitt poeng er at vi ikke kan skille kvinnekamp fra mannekamp. Kamp for likestilling i 2020 handler ikke bare om kvinner, men om alle kjønn – om alle som blir begrenset av det binære kjønnssystemet
Jeg vil gjøre femininitet «great». Ikke again, men «for the first time».
Hva hvis vi gikk inn for å endre på hvordan vi ser kjønn? I dag er kjønn et begrep som refererer til biologisk kropp. Vi fostres opp med en binær kjønnsforståelse. Kjønn er XY og XX, penis + vagina = baby. Vi sosialiseres med gutteleker/jenteleker, lyseblått eller rosa, ballett eller fotball.
Men vi vet at kvinner både kan og vil gjøre annet enn å være babymaskiner. Den tradisjonelle arbeidsdelingen er historie.
Å frigjøre oss fra de strenge kjønnsrammene som har opphav i biologi, og likestille femininitet og maskulinitet, handler om å godta alle som beveger seg flytende mellom disse to boksene. Som hele mennesker har vi både feminine og maskuline egenskaper.
Feminisme for meg handler om å beskytte det som er annerledes, og spesielt de som føler seg annerledes, at de ikke passer inn. I dag blir mange ordentlig frustrerte når vi ikke klarer å plassere folk i den ene eller andre boksen. Så frustrerte at vi tyr til psykisk og fysisk vold.
Se for dere gutten som viser følelser og blir kalt pyse på ungdomsskolen, eller han som tør å kle seg i kjole, men blir banket opp på gata en sen kveld.
Tør å ta plass
Antall selvmordsforsøk blant lesbiske, homofile, biseksuelle og transkjønnet ungdom er mye høyere enn ellers i befolkningen. En studie gjort av Verdens helseorganisasjon fant at 41 prosent av voksne transpersoner hadde forsøkt å ta livet sitt.
Jeg lar meg inspirere av LHBTQ-bevegelsens mot hver eneste dag. I deres kamp for å være seg selv, som bokstavelig talt handler om liv og død, utfordrer de kjønnsrollene på alles vegne.
En mer flytende forståelse av kjønn ville gjort det enklere for alle å utfolde oss som hele mennesker.
Mitt største ønske er å kunne være hele meg, at jeg godtar alle sidene ved meg selv, også de maskuline som jeg konstant blir kritisert for. For er det ikke det som er ekstremt med feministene? At de tør å ta plass og rope høyt, at de våger seg utenfor omsorgsrollen, det passive og subjektive?
Feminisme er ikke opprør mot menn. Det er opprør mot et samfunn som prioriterer makt og rikdom over mennesker. Feminisme er å stille seg kritisk til rådende maktrelasjoner mellom kjønnene, men også til maktrelasjoner generelt.
Da må alle med.
For å få unge til å forstå at likestilling er noe vi konstant må kjempe for, ikke noe vi har oppnådd og kan hvile på, er vi nødt til å gi feministene den anerkjennelsen de fortjener.
