Av forståelige grunner er norske mediers blikk rettet mot Ukraina-krigen. Samtidig har det amerikanske forsvarsdepartementet sendt frem en gradert utgave av den nye amerikanske forsvarsstrategien til Kongressen. Den offisielle strategien vil sannsynligvis offentligjøres i løpet av våren 2022.
Nyhetssaker om Pentagons forsvarsstrategi er vanskelig å oppdrive i Norge, og kanskje kan det skyldes at rapporten fremdeles er hemmelig. Pentagon har imidlertid fremhevet de viktigste prioriteringene i en pressemelding.
Det interessante med strategien er at Pentagon beveger seg bort fra tidligere forsvarsstrategier og nasjonale sikkerhetsstrategier, hvor det ikke har vært prioritert direkte mellom Kina og Russland. Pentagon har, gjennom de siste årene, implisitt vektlagt Kina som en større utfordring enn Russland, men det er først nå USA eksplisitt prioriterer mellom disse utfordrerne.
Den russiske trusselen har offisielt blitt hierarkisk underlagt den kinesiske trusselen.
Den nye forsvarsstrategien hever den flerdimensjonale trusselen fra Kina tydelig over Russland. En slik endring kan fremstå bemerkelsesverdig i lys av hva som for tiden utspiller seg i Europa, og er derfor noe som er verdt å merke seg for europeiske land og Norge.
Det sier noe om at bekymringen fra Kina er i en helt egen klasse, og illustrerer hvor viktig rivaliseringen med Kina er for USA.
Sett i lys av USAs vektlegging av Kina, er det fire implikasjoner av Ukraina-krigen som står frem.
For det første vil Russland komme svekket ut av krigen, både militært og økonomisk. Russlands militærmakt har vist seg overvurdert. Russland kan i fremtiden gjenreise sitt forsvar, men når økonomien nærmest ligger brakk, vil dette bli både tidsmessig og ressursmessig krevende.
Russland er ikke i posisjon til å utfordre USAs makt – det er ikke en supermakt slik som Sovjetunionen en gang var. Dermed kan Pentagon konsentrere seg mer om Kina.
For det andre har Ukraina-krigen ført til et mer samlet Vesten. Samarbeidet innad i Nato har vært godt. Amerikanerne har også i årevis ventet på at europeiske land skal ruste opp militært. Det gjør de nå, med Tyskland i spissen.
En jevnere byrdefordeling åpner for en arbeidsdeling hvor Europa tar mer ansvar for sin egen region, mens USA kan prioritere å demme opp for et mektigere Kina.
For det tredje svekkes forholdet mellom Europa og Kina. Kina har blitt EUs viktigste handelspartner, og det har i mange år vært utfordrende å få europeiske stater til å støtte USA i rivaliseringen med Kina.
Ukraina-krigen har synliggjort at Kinas strategiske partnerskap med Russland også har innvirkning på europeisk sikkerhet. Dette vil medføre at flere europeiske land vil forsøke å begrense samarbeidet med Kina, og i større grad støtte oppunder USAs balansering av Kina.
Europeiske land erfarer nå sårbarheten ved å være økonomiske avhengig av en uforutsigbar stat, og vil nok forsøke å gardere seg mot å gå i den samme fellen på nytt.
For det fjerde er Kina-Russland-forholdet endret etter Ukraina-krigen. Russland blir mer avhengig av Kina, som kan være gunstig for Beijing. Kinesiske selskaper kan plukke opp et Russland på billigsalg og sørge for at naturresurser sendes østover.
Samtidig kommer man ikke bort fra at Russlands krigføring i Ukraina har vært begredelig, og den har samlet Vesten om omfattende sanksjoner. Før krigen i Ukraina hadde Kina et strategisk partnerskap med en stormakt – nå er Russland i ferd med å forvandles til en pariastat. Det svekker Kinas posisjon i den geopolitiske rivaliseringen med USA.
Hva kan konsekvensene av Ukraina-krigen sammenlignes med? Koreakrigen 1950-1953 delte den Koreanske halvøy i nord og sør, og USA ble alliert med Sør-Korea. Kina ble en fiende av USA, og Japan ble USAs viktigste allierte i regionen.
I et geopolitisk perspektiv var imidlertid konsekvensene av Koreakrigen enda større for Europa. Til tross for krigen i Nordøst-Asia var det Europa og rivaliseringen med Sovjetunionen som den gangen hadde prioritet for USA. Koreakrigen sementerte derfor den kalde krigen i Europa, og sparket i gang en voldsom opprustning og rivalisering som ikke tok slutt før Sovjetunionens sammenbrudd.
Ukraina-krigen vil få stor betydning for europeisk sikkerhetspolitikk. Natos hovedfokus er igjen kollektiv sikkerhet og oppmerksomheten er rettet mot trusselen i øst. Europeisk opprustning har startet. Nordisk forsvarssamarbeid, og mulig finsk og svensk Nato-medlemskap, skaper et nytt handlingsrom for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Men til tross for store endringer i Europa, forsterker Ukraina-krigen USAs prioritering av Kina.
På sikt vil kanskje krigen i Ukraina få lignende konsekvenser for den nye supermaktsrivaliseringen mellom USA og Kina, som Koreakrigen fikk for USA og Sovjetunionen.
