NRK Meny
Normal

Kontantstøtte for barnas del

Kontantstøtten er ikke et velferdsgode for foreldrene. Det blir helt feil å bruke likestilling eller dårligere økonomiske tider som unnskyldning for å ramme de minste barna.

Barn og foreldre

«Selv om vi unektelig har et fantastisk samfunn her til lands, føles det til tider som at alle skal sluses inn den samme livsstilen, og det til enhver tid. Alle barn skal i barnehagen på 10-månedersdagen, og slik er det med den saken», skriver kronikkforfatteren.

Foto: Jan Haas / NTB scanpix

I Aftenpostens lederartikkel 9. mars kan vi lese at avisen stiller seg bak forslaget om å avskaffe kontantstøtten. I lederen uttrykkes det at «dagens hovedargument er valgfrihet for familiene, men det er ikke statens oppgave å sponse valgfrihet på denne måten.»

Debatten om kontantstøtten er til stadighet på dagsorden, og rettmessig så. Den utgjør en av mange større utgiftsposter i det nasjonal budsjettet vårt, og er en politisk sak som engasjerer mange. Men når Aftenposten bruker argumentene lav oljepris og en historisk flyktningkrise for å avskaffe en av de grunnsteinene som gjør oss til verdens mest familievennlige land, beveger vi oss ut på tynn is. Med denne retorikken er det vel bare snakk om tid før 49 ukers foreldrepermisjon er historie også. For hvis ikke staten skal hjelpe til med litt penger i lommene til de som velger å ha barna hjemme fra ett til to år, forsvinner ikke argumentet for at den skal finansiere det første året også?

Det er påvist at så små barn opplever både stress og høyt kortisolnivå ved å være borte fra mamma eller pappa over en hel dag.

Barnehager kan være skadelige

Vi skal være forsiktige med å tenke på kontantstøtten som et velferdsgode som gagner foreldre, og ikke barna. Støtten er ment til å gi større valgfrihet til de som av diverse grunner ønsker å utsette barnehagestart for barna sine. Det er for eksempel fortsatt ikke nok forskning som kan forsikre oss at barnehagestart ved 10-12-månedersalderen IKKE er skadelig for barna. Det er påvist at så små barn opplever både stress og høyt kortisolnivå ved å være borte fra mamma eller pappa over en hel dag. I tillegg er alle barn ulike, og således deres utvikling ved 10-12 måneder. For de mest sårbare barna, vil det å være sammen med mor eller far istedenfor å gå i barnehagen være det absolutt beste. Noen barn er simpelthen ikke klare for den adskillelsen så tidlig i livet.

Det blir feil å redusere dette til noe man på død og liv må «redde» kvinner ut av, i likestillingens navn.

Vi bør også være forsiktig med å la likestillingskampen føre an i debatten om avskaffelsen av kontantstøtten. Selv om vi unektelig har et fantastisk samfunn her til lands, føles det til tider som at alle skal sluses inn den samme livsstilen, og det til enhver tid. Alle barn skal i barnehagen på 10-månedersdagen, og slik er det med den saken. Kontantstøtten sikrer i det minste at de som ønsker det, har en reell valgmulighet til å være hjemme med barna lenger. Dessuten koster det samfunnet mye mer enn 6000 kroner i måneden å ha et barn i barnehage. Hvis alternativet er subsidiert barnehageplass som koster staten masse, kontra å være hjemme og få ingenting, blir dette en betraktelig forskjellsbehandling basert på valg. Noen får masse, andre får ingenting. I likestillingens navn.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter

Vil straffe småbarnsforeldre

«De neste årene vil bli svært krevende for norsk økonomi, og det norske velferdssamfunnet trenger all tilgjengelig arbeidskraft», skriver Aftenposten som et av argumentene for at foreldre skal slenge ungene i fulltidsbarnehage på 10-månedersdagen. Det er da finurlig at det er småbarnsforeldre som skal ta ansvar for dette. Denne gruppen er jo som regel i full jobb, bortsett fra når barna er små. Hva med alle de som av diverse grunner ikke jobber i det hele tatt her til lands? De som «NAV´er» og sjelden bidrar med noe som helst. Når skal de måtte ta ansvar for velferdssamfunnet? Og hva med alle innvandrere som ikke er i jobb? Tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at av alle registrerte arbeidsledige her til lands, er hele 37% innvandrere (2015). Nyere tall fra SSB viser og at etter 10 års opphold i Norge, står 50% av flyktninger utenfor arbeidslivet (2016). Er det ikke på tide å prøve få alle disse i jobb, siden vi «trenger all tilgjengelig arbeidskraft»?

Å være hjemme med barn er på ingen måte en ferie. Det vet alle som har små barn selv.

Viktig jobb

Saken er den at småbarnsforeldre som regel er i jobb. Unntaket er det første året av barnas liv, og for noen strekker dette seg til barnet er to år med kontantstøtte som eneste inntekt. Det er også viktig å vurdere oppfostring av barn som en jobb i seg selv. Alt arbeid som foregår innenfor husets fire vegger, som for det meste er ulønnet arbeid, er viktig for den økonomiske utviklingen av landet vårt på sikt. Som samfunn har vi alt igjen for å investere tid og energi i barna våre, spesielt i de første, mest sårbare årene av livene deres. Vi må ikke glemme at barna våre er morgendagens ledere, politikere og statsministre.

Hvilket leder meg til mitt siste poeng: å være hjemme med barn er på ingen måte en ferie. Det vet alle som har små barn selv. Det er tidlige morgener med høyt aktivitetsnivå, vasking og rydding etter matpauser, utelek, høytlesing, maling, tegning og annen aktivisering. Foreldre sitter ikke hjemme og ser på «God Morgen Norge» med kaffekoppen i hånden og slapper av i sofaen mens de «plyndrer» staten for 6000 kroner i måneden. De aller fleste gjør en stor og viktig jobb i barnas liv, en jobb de ønsker å gjøre mens barna er små. Det blir feil å redusere dette til noe man på død og liv må «redde» kvinner ut av, i likestillingens navn.