Jeg hadde bremsene på. Jeg visste at de to mennene, Wade Robson og James Safechuck, som nå står frem som Michael Jacksons ofre i filmen «Leaving Neverland», hadde gått god for ham i to rettsrunder. Jeg visste de hadde saksøkt boet, og tapt.
Jeg tenkte: Dette er to menn som har skodd seg på Michael Jackson gjennom et helt liv, og som har tenkt å fortsette med det.
Jeg visste også at familien Jackson ikke kommer til orde i dokumentaren. At søsknene ikke får forsvare en av tidenes absolutt høyest elskede artister. Et opphøyet ikon, i kraft av sine inntekter, sin posisjon og sin skaperkraft.
Men fremfor alt tenkte jeg; hvilket ansvar har en mor eller en far som lar en sju- eller tiåring sove i samme seng som en mann på over førti år? I uker, måneder og år?
Dette var med dette blikket jeg så «Leaving Neverland». Den første timen. Kanskje også deler av den andre timen. Men så skjer det noe. Dette er en dokumentarfilm som med nesten terapeutisk langsomhet avdekker det som blir en troverdig og hjerteskjærende historie.
Jeg tror, og det kan ikke bli noe annet enn tro, fordi den anklagede Michael Jackson døde i 2009 og ingen nye bevis legges på bordet.
Men jeg begynner altså å tro på den historien som fortelles. Jeg tror på den fordi alle lukene som åpnes og alle brikkene som plasseres utover TV-skjermen i løpet av filmens tre timer, forteller en klassisk overgrepshistorie.
Wade er sju år når han treffer Michael Jackson. Han er den dansende lille Jackson-imitatoren. Moren hans oppløser familien og tar med seg Wade og den ti år gamle søsteren fra Australia til Los Angeles. Han er fjorten når hans seksuelle forhold til Michael Jackson opphører, forteller han.
James er en utrolig søt tiåring som hyres inn til å spille i en Pepsi-reklame. Mannen han skal spille mot heter Michael Jackson. Da Jackson skal ha med den unge gutten inn i traileren sin, og moren protesterer, kommenteres det at hun ikke trenger å være engstelig – Michael er som en niåring, sies det.
Altså et aseksuelt barn. James’ mor aksepterer det, og så blir mor og far også med til Michael Jacksons gods Neverland, eiendommen som fikk navn etter fantasiøya i J. M. Barries klassiske roman om Peter Pan, gutten som ikke ville bli voksen. Romanfiguren som har gitt navn til en psykologisk arketyp. Peter Pan-syndromet er en betegnelse på modne mennesker (oftest menn) som vegrer seg mot å være voksne. Foreldrene og barna tar imot dyre gaver og reiser verden rundt på første klasse. Og James deler rom og seng med popstjernen.
Hvordan kunne de la det skje?
Fordi Michael Jackson var stjernen over alle stjerner.
Med hans tilstedeværelse i deres og barnas verden gikk drømmer i øyeblikkelig oppfyllelse, forteller de. Foreldrene sluttet å ha normale reaksjoner på det som skjedde, og de mistet totalt kontrollen og nærheten til sitt barn. Barnet som selvfølgelig foretrakk en eventyrverden skapt av selveste Michael Jackson.
Helt eksplisitt fortelles historien om hva et seksuelt forhold mellom en voksen og et barn betyr. Om sex, porno og alkohol til barn som omsluttes av det de tolker som kjærlighet og omsorg. Og det tristeste av alt, de sørger og blir sjalu den dagen Michael velger seg andre gutter som sine favoritter.
Når det reises sak, i 1993, mot Michael Jacksons mulige seksuelle overgrep mot en tolvåring, velger både Wade og James å støtte popstjernen, og saken ender i et sannsynligvis millionhøyt forlik. I 2003 er det Wade som overbeviser juryen.
De er begge blitt fortalt at hvis de sier noe, kan de havne i fengsel til evig tid – alle sammen. Så de sier nei til juryen og til foreldrene og alle som spør; – Nei, ingen seksuell kontakt. Og dessuten, forteller filmen Leaving Neverland, de synes fortsatt synd på Michael Jackson. Hans ensomhet. Hans rarhet. Og det tragiske er at de nå føler skam og skyld når de forteller sin historie.
Det er på ingen måte en nyhet at Michael Jackson anklages for seksuelle overgrep mot barn. Men det som har vært av bevis, er blitt imøtegått i to rettsrunder. Det er også problemet med denne filmen.
Det som er nytt, nyttig og viktig er innsikten i hva det betyr å være barnet som har vært i Neverland. Barnet som har vært trollbundet av magien i noe som synes som en himmel større enn dem selv.
Det være seg hos kongen av popmusikk eller hos en av pavens kardinaler.
Men det ungene muligens trodde var et evig og guddommelig paradis, det var et Neverland.
