I ytring søndag 28. august beskriver Isra Zariat hvordan norske leger er med på å skrive ut jomfruattester til bekymrede foreldre. Forestillingen om at jomfrudom er noe som lar seg bevise har lange røtter i vår kulturhistorie, og ser dessverre ikke ut til å ville gi slipp med det første.
Forestillingen om jomfruhinnen har vist seg å være særdeles seiglivet fordi den har vært, og i mange sammenhenger fremdeles er, kulturelt viktig. Så lenge jomfrudom har verdi, som oftest som resultat av en kompleks sammenfiltring av både religiøse, sosiale og økonomiske grunner, vil det også være etterspørsel etter jomfrutester. Og så lenge de utføres, vil det være med på å opprettholde forestillingen.
Allerede i begynnelsen av det andre århundret etter Kristus skrev den gresk-romerske legen Soranus en egen bok i fire bind om kvinnelære – en gynekologi. I gjennomgangen av de kvinnelige kjønnsorganene presiserer han følgende: «Faktisk er det slik at forestillingen om at det finnes en tynn membran (hymen), som vokser midt i vagina, og at det er denne membranen som brister under første samleie eller menstruasjonen, dersom den kommer før, (…), er en feiltakelse.»
Ydmykende praksis
Til tross for Soranus’ avvisning av denne hinnens eksistens allerede for nesten 2000 år siden, har forestillingene om den fått konsekvenser og omkostninger ikke bare for kvinner, men også for deres familier, gjennom årtusener og på tvers av kulturer. Denne hinnen ble nemlig av mange sett på som det eneste virkelig håndfaste og sikre bevis på om en jente eller kvinne var jomfru. Samtidig ser vi at forestillingen om et slikt håndgripelig bevis stadig er blitt problematisert og utfordret opp igjennom historien.
Forestillingen om at en jomfru fysisk sett var forseglet ble forsterket med den betydningen jomfrufødselen og etter hvert også hellige jomfruer og klosterbevegelsen fikk med kristendommens utbredelse. Det var dog ikke uten kvaler at de store kirkefedre fra kristendommens første år tillot fysisk inspeksjon av jenter og kvinner som ble mistenkt for å ikke lenger være jomfruer.
Mens Cyprian, tross stor skepsis mot metoden, krevde at jenter som var under mistanke måtte inspiseres av jordmødre, var Ambrosius av Milano enda mer tilbakeholden med å anbefale denne praksis. Hans argument var blant annet at jordmødre lett lot seg bestikke, og dermed ikke var troverdige vitner uansett. Dessuten, mente han, ville det være ekstremt ydmykende for den jomfruen som faktisk var jomfru å måtte utsettes for en slik undersøkelse.
Steining
Selv Augustin, den største og mest innflytelsesrike kirkefaderen av dem alle, anbefalte å ta i bruk andre metoder enn fysisk undersøkelse dersom en jomfru var mistenkt for å ikke lenger være nettopp jomfru. Han viser til et eksempel der en klumsete jordmor som, i det hun brukte hendene til å utføre en undersøkelse, kom i skade for å ødelegge nettopp det hennes inspeksjon var ment å forhindre.
Undersøkelser av dette slaget har altså vært et tema gjennom hele historien, fra Cyprians falne jomfruer i Nord-Afrika til prinsesse Dianas bryllupsforberedelser. For jentene det var snakk om var det mye som stod på spill, enten de var hellige jomfruer viet til Jesus, eller tiltenkt en fremtid som bruder for jordiske menn.
Straffeutmålingene varierte stort med historisk og geografisk kontekst, men tok ofte utgangspunkt i en eller annen fortolkning av 5. Mosebok 22.23-29, som tar høyde for ulike hendelsesforløp, men som i noen tilfeller beordrer steining. Kunne man ikke frembringe konkrete bevis, kunne altså de potensielle konsekvensene være grusomme, enten døden var konkret eller bare symbolsk, i form av ekskommunikasjon.
Griseblod
I dag vil de fleste medisinere være enige om at de individuelle forskjellene er så store at jomfruhinne er umulig å bruke som medisinsk kategori og definisjonsfaktor. Nettopp fordi jomfrudom er noe som defineres og gis verdi i krysningspunktet mellom kultur, kropp og seksualmoral, har den vært gjenstand for en rekke grundige forskningsarbeider de siste årene, både fra historikere, antropologer og medisinere. Disse studiene viser at selv noe man tenker på som så tilsynelatende konkret som jomfrudom er kulturelt bestemt, og ikke noe man kan identifisere fysisk.
Forventningene om å bryte gjennom forseglede åpninger og blodige lakener på bryllupsnatten er åpenbart fremdeles utbredt, og gir også fortsatt etterspørsel etter fysiske inspeksjoner lik den unge jenter har blitt utsatt for i årevis. Mens brudene i tidligere historiske perioder gjerne fikk med seg en liten pose med griseblod de kunne punktere dersom de var redde lakenet ikke ble blodig nok, kan man i dag foreta kirurgiske inngrep som gir samme effekten.
Tanken, både da som nå, er at det er bedre å være føre var. På den måten videreføres også forestillinger og forventninger til hva en jomfru skal være, og at det er mulig å frembringe fysiske bevis på dette.
Følg debatten: og
