«Kom deg tilbake dit du kommer fra», er en av kommentarene norske muslimer melder om i ny studie. Det er på tide å oppdatere bildet på vårt norske fellesskap slik at muslimer i Norge føler større tilhørighet. Norske arbeidsplasser bør gå foran.
Gjennom ti år har jeg brukt min stemme i norsk offentlighet til å løfte temaer knyttet til mangfold, inkludering og rasisme. I løpet av disse årene har jeg ikke alltid følt at jeg har min arbeidsgiver i ryggen når jeg deltar i samfunnsdebatten. Mange ganger har jeg tvert imot følt at jeg bør legge bånd på meg, holde litt igjen. Snakke litt mindre om erfaringer knyttet til å være minoritet, så arbeidsgiver slipper å forholde seg til støyen og meldingene om at jeg bør miste jobben min som følge av mine ytringer.
Nylig kom studien som viser at 43 prosent av norske muslimer føler seg utenfor i samfunnet vårt. Det var en av mine kolleger som gjorde meg oppmerksom på rapporten fra Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet.
Hun lurte på om ikke vi kunne gi noen råd til kundene våre om hva de kan gjøre for muslimske medarbeidere under Ramadan. Jeg har sjeldent blitt oppfordret til å ta eierskap til min muslimske identitet av en arbeidsgiver, og til å bruke min minoritetserfaring så aktivt.
Resultatet ble en mini-guide for arbeidsgivere om Ramadan på arbeidsplassen. Samtlige kolleger i byrået delte posten, heiet på budskapet og meg. Jeg derimot, nøyde meg med en repost uten en utbroderende kommentar om innholdet.
Hvorfor? Fordi jeg ikke alltid orker å være han muslimen. Man har fått seg noen arr etter mange år i offentligheten. Uansett innhold blir man altfor ofte møtt med hets.
Min kollega nikket gjenkjennende. Det er ikke alltid hun orker å være hu skeive heller.
Vi humret. For vi fniser mye sammen, men vi begge vet at vi har dager hvor vi ikke orker å bli definert etter – eller bli redusert til – kun én av våre mange identitetsmarkører.
HL-senteret står bak studien «Diskrimineringserfaringer blant muslimer i Norge» sammen med Likestillingssenteret KUN, på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI).
At hele 43 prosent av studiens respondenter har en følelse av å ikke høre til i det norske samfunnet «ofte» eller «noen ganger» i løpet av de siste 12 månedene, er alvorlig. Ikke bare for dem selv, men for arbeidslivet. For samfunnsdebatten. For fellesskapet og demokratiet.
Mange muslimer jeg snakker med melder om det samme. Vi elsker Norge, som for de aller fleste av oss er landet vi er født i. Landet som er alt vi vet om og kjenner til. Samtidig er det helt umulig for oss å ikke bære på en form for minoritetsstress – et stress jeg definerer som «den norsk-muslimske ambivalensen».
I timene før identiteten til terroristen bak 22. juli ble kjent, kjente mange norske muslimer på denne ambivalensen. «Gud, la det ikke være en muslim. Da blir vi alle dratt med i dragsuget», tenkte vi.
I dagene etter at London Pub ble til et åsted for ny terrorisme, tenkte vi det samme. «Faen i helvete, en gærning skyter mot skeive, og nå blir vi alle kollektivisert som en gjeng med homofober».
Ja, homofobi er et problem i visse miljøer – også muslimske. Men muslimer er like lite en homogen gruppe som kristne. Eller skeive, for den saks skyld. Vi som er minoriteter i det store, norske vi, ser nyansene. Vi vet at mange som løp livredde fra London pub også var våre venner, også med muslimsk bakgrunn.
Men vi bærer fortsatt på et minoritetsstress. I frykt for å bli stemplet som motstandere av frihet. Oppfattet som menn som går hjem og hindrer livsutfoldelsen til kvinnene i våre liv, som også oppfattes som kvinner som ikke eier eller har rett til fri vilje.
Selv om en ny undersøkelse gjengitt i Vårt Land viser at ni av ti muslimer mener det bør være full likestilling i hjemmet, er vi redd for å bli tatt til inntekt for holdninger vi ikke har. Har vi muslimer våre utfordringer? Ja, absolutt. Og her har både vi som gruppe, og samfunnet for øvrig, en jobb å gjøre. Men uavhengig av det – norske muslimer bærer på et strevsomt ekstra lag av angst.
Arbeidslivet er også en arena for denne angsten. Respondentene i undersøkelsen melder om kjipe ansettelsesprosesser, opplevelser av å bli forbigått i interne opprykk, møter med fordommer og hets fra kunder og klienter, og fordomsfulle kommentarer blant kolleger.
De melder om harselering knyttet til bruk av hijab, konfrontasjoner om islam – særlig knyttet til kvinnens stilling, og diskusjoner om bruk av alkohol og matregler.
I forbindelse med ansettelsesprosesser melder flere om erfaringer med å bli stilt inngående spørsmål knyttet til sin muslimske identitet eller personlige spørsmål som er irrelevante for arbeidet som skal utføres. Noen har også erfaring med jobbavslag som blir direkte begrunnet med bruk av hijab.
Mye av dette er direkte ulovlig.
Det kommer dessuten fram at hvorvidt ledelsen eller kolleger har vist støtte eller ikke, har stor effekt på deres opplevelser av slike hendelser i arbeidslivet.
Det betyr mye at mine kolleger ønsker meg til lykke med Ramadan og legger til rette for at jeg kan utfolde meg fritt. Det er fortsatt relativt uvanlig at norske virksomheter viser solidaritet med og støtte til norske muslimer i anledning Ramadan.
Hvert år flagger store deler av det norske arbeidslivet med regnbueflagget. Det betyr også mye. Det gjør rommet større. I størrelse er muslimer og skeive nokså jevnstore grupper. Begge gruppene trenger heiarop, og å bli møtt med likt diskrimineringsvern på arbeidsplassen sin.
Min Ramadan-bønn i år er at norske virksomheter konkurrerer om å markere årets Eid-feiring i sine kanaler og i sine virksomheter. Og at de mener det når de gjør det.
La oss sammen sørge for at det ikke lenger er noe tvil; Norge skal være verdens beste land å være seg selv i. Tar din virksomhet utfordringen?
