Hopp til innhold

Jeg blir skviset av systemet

Ingen bryr seg når vi unge bilister sier ifra om hvordan bompenger rammer urettferdig. Men det er faktisk vi som skal drifte dette landet.

Andrea Øien

Det er på tide at unge bilister blir hørt, skriver kronikkforfatteren.

CO₂ i atmosfæren
424,6 ppm
1,5-gradersmålet
+1,12 °C
Les mer  om klima

Jeg er 22 år gammel og bor på Bøler i Oslo. Hverdagen min består av å bruke bil. Jeg har to jobber, og er rett og slett superavhengig av bil.

Dessverre møtes jeg av en bom når jeg kjører til og fra jobb. Det var ikke et problem før. Men med Oslopakke 3, er bommen kommet.

Jeg kommer ikke fra en rik familie.

Jobber og kjører om nettene

I debatten om bompenger har barnefamilier, eldre pendlere og barnefamilier fått mye oppmerksomhet. Men hva med oss unge bilister som er helt avhengig av bilen for å komme oss på jobb?

Jeg jobber nattevakter. I tillegg jobber jeg lange vakter på dagtid. I helgene er jeg ferdig på jobb klokken 3, men er ikke ute av døren før rundt 3.30.

Hvis jeg skal bruke kollektivtrafikk, får jeg ikke kommet meg hjem før tre timer etter jobb. Det går ikke noen t-baner så tidlig på morgenen. Nattbussen har sluttet å gå.

Det er ikke aktuelt å stå ute i tre timer ved en Seven Eleven-kiosk og vente frem til første t-bane går. Det er noe av det siste jeg vil.

Den månedlige bomregningen min er nå oppe i rundt 3000 kroner.

Politikerne vil at vi skal ta mer kollektivtransport og påstår at de har «forbedret» kollektiv tilbudet. Det må jeg dessverre si meg uenig i. Bussene går ikke om natten. På dagen kommer de ikke på tiden. I rushtrafikken er det like mye kø for bussene som for alle andre. Imens tar el-bilene opp plass i kollektivfeltet.

Skal jeg kjøre til halvsøsteren min, må jeg passere rundt to-tre bommer. Hver vei. Det blir fem-seks passeringer totalt.

Må besøke søsteren min sjeldnere

Jeg har familie som bor utenfor Oslo. Med dagens bompengesystem får jeg ikke sett halvsøsteren min så mye som før. Økonomien strekker rett og slett ikke til.

Skal jeg kjøre til henne, må jeg passere rundt to-tre bommer. Hver vei. Det blir fem-seks passeringer totalt. Da hjelper det veldig lite at jeg har én time gratis, når det tar meg 40 minutter å kjøre dit.

Pappaen min er gravlagt utenfor Oslo. På vei til gravplassen er det selvfølgelig en bom. Jeg har ikke mulighet til å besøke pappas grav så ofte jeg vil. Det er utrolig trist.

Kan bare drømme om bolig

Jeg skulle gjerne ha spart til bolig, og satt inn det årlige beløpet på BSU-kontoen, slik som politikerne anbefaler oss unge å gjøre. Men med min bomregning og andre bilutgifter, er det rett og slett ikke mulig. Bompengeprisene er nå så høye at det ikke er mulig å spare eller dekke andre viktige utgifter, utenom bilen.

Jeg kommer ikke fra en rik familie, og jeg har heller ikke noen som kan stille som kausjonist for meg når jeg eventuelt får kjøpt meg en bolig.

Dagens samfunn er ikke tilrettelagt sånn at unge kan komme seg inn på boligmarkedet uten å ha en jobb i 100 prosent. Det å få en fast jobb i full stilling, er vanskelig nok i seg selv. Når jeg i tillegg har en jobb som krever bil, blir det vanskelig økonomisk.

Så nå står jeg overfor valget: Jeg må velge mellom å selge bilen, vente i tre timer på kollektiv transport på vei hjem fra nattevakt eller spare til bolig.

Jeg er skeptisk til at ungdommer ned i 11-årsalderen streiker for klimaet.

Alle roser Klima-Greta

Den svenske 14-åringen Greta Tunberg får ros for klimastreikene mot myndighetene. Jeg er skeptisk til at ungdommer ned i 11-årsalderen, som ennå ikke er ferdig utdannet, streiker for klimaet.

Når vi unge bilister derimot sier ifra om at bompenger rammer urettferdig, og at vi er uenig i regjeringens politikk, får vi ikke mye skryt.

Det er på tide at vi unge bilister blir hørt. Vi er faktisk den unge generasjonen som skal drifte dette landet.

Kjære byråd og regjering, begynn å lytt til folket. Folk sliter. Det gjør vi unge bilister også.