Ny giv for det norsk-britiske forholdet?

Interessen for utenforlandet Norge er merkbart stigende i Storbritannia. Kan de to EU-skeptikerne finne hverandre i et norsk-britisk partnerskap?

David Cameron og Jens Stoltenberg

Da David Cameron møtte Jens Stoltenberg i juni, var det første gang på 25 år at en britisk statsminister besøkte Norge. Samtidig har forholdet mellom Norge og Storbritannia lange historiske røtter, og det har aldri omfattet samhandling på så mange saksområder som i dag.

Foto: Varfjell, Fredrik / NTB scanpix
Øivind Bratberg
Postdoktor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Kristin Haugevik
Doktorgradsstipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
Kronikkvignett Ytring

Storbritannia må samarbeide mer med land som Norge og mindre med EU-kjernen. Det var budskapet fra London-ordfører Boris Johnson denne uka. Johnson er langt fra den første konservative politikeren som ønsker seg en løsere britisk EU-tilknytning og nye allierte.

Interessen for utenforlandet Norge er merkbart stigende på andre siden av Nordsjøen. Nylig besøkte en gruppe britiske parlamentarikere Norge for å ta notater om den norske Europautredningen.

Dersom Norge og Storbritannia igjen skulle finne hverandre i EU-sammenheng vil det kunne gi fornyet relevans til et norsk-britisk partnerskap på lavbluss.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Lite oppmerksomhet

Forholdet mellom Norge og Storbritannia har lange historiske røtter, og det har aldri omfattet samhandling på så mange saksområder som i dag. Men oppmerksomheten rundt forholdet synes å gå i motsatt retning. Mens det i første halvdel av 1900-tallet var en storpolitisk allianse har det i dag en langt mer beskjeden profil.

Forholdet mellom Norge og Storbritannia har lange historiske røtter, og det har aldri omfattet samhandling på så mange saksområder som i dag. Men oppmerksomheten rundt forholdet synes å gå i motsatt retning.

Øivind Bratberg og Kristin M. Haugevik

Selv en britisk statsministers sjeldne Oslo-besøk får begrenset omtale: Da statsminister David Cameron gjestet Norge tidligere i år, var forvarselet kort og nyhetsdekningen tilsvarende håndtert på spranget mellom andre oppgaver. Dette til tross for at Storbritannia angivelig er det landet Norge har «flest møtepunkter med globalt».

Det finnes selvfølgelig flere mulige forklaringer på det norsk-britiske forholdets beskjedne profil. En av dem er at Storbritannia og Norge mangler de virkelig store og viktige sakene som forener dem. Spørsmålet er om forholdet til Europa igjen kan bli en slik sak?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

TIlpasningsdyktige integrasjonsskeptikere

Ved årsskiftet er det 40 år siden Storbritannia og Norge formelt skilte lag i Europa-politikken. Da Storbritannia ble medlem av EF i 1973, var det forventet at Norge ville følge etter. Men Norge ble som kjent værende utenfor etter at et flertall av det norske folk sa nei. I tiårene som fulgte har begge land, på hver sin måte, blitt kjent som EU-skeptikere og «fotnoteland».

Faktisk er Norge på noen områder mer integrert i EU enn enkelte medlemsland. Slik sett kan Norge og Storbritannia sies å dele en identitet som integrasjonsskeptikere utad, men tilpasningsdyktige i praksis.

Øivind Bratberg og Kristin M. Haugevik

Storbritannia har fått særunntak fra viktige politikkområder som euroen og Schengen-samarbeidet. Norge sa nei til medlemskap foreløpig siste gang i 1994. I begge land har prosentandelen EU-skeptikere i befolkningen vært jevnt høy.

Samtidig finnes det i begge land også en alternativ historie om forholdet til EU. For Storbritannias del viser forskning at det, bak fasaden av offisiell britisk EU-skepsis, har foregått en stille men omfattende «europeisering» av offentlig forvaltning, næringsliv og sivilsamfunn de senere år. EUs fire friheter er blitt implementert i større grad i Storbritannia enn i antatt mer «integrasjonsvillige» EU-land.

Her er det klare paralleller til Norge: Europautredningen kartla nylig norsk politikk og offentlig forvaltnings effektive iverksettelse av lovgivning fra Brussel. Faktisk er Norge på noen områder mer integrert i EU enn enkelte medlemsland. Slik sett kan Norge og Storbritannia sies å dele en identitet som integrasjonsskeptikere utad, men tilpasningsdyktige i praksis.

Utenfor og innenfor

Likevel: Storbritannias erfaringer som «EU-land med reservasjoner» inngår sjelden i den norske EU-debatten. Frem til nå har heller ikke norsk utenforskap og EØS-avtalen hatt noen nevneverdig plass i det britiske ordskiftet om EU. Nettopp derfor er det grunn til å lytte når toneangivende konservative politikere nå peker på Norge som en viktig alliert for Storbritannia i et EU i flere lag og hastigheter.

Argumentasjonen gir mening, for hovedlinjene i norsk og britisk EU-tilnærming er nokså like. Begge land har som uttalt politikk å begrense EUs innflytelse nasjonalt, og samtidig sikre full medbestemmelse i det indre marked.

Der Norge, med Europautredningens ord, befinner seg «utenfor og innenfor» EU, befinner Storbritannia seg på mange måter «innenfor men utenfor».

Øivind Bratberg og Kristin M. Haugevik

Der Norge, med Europautredningens ord, befinner seg «utenfor og innenfor» EU, befinner Storbritannia seg på mange måter «innenfor men utenfor». I begge land hemmes debatten av partipolitiske allianser og frykten for intern splittelse i de største partiene. Og begge land har i dag koalisjonsregjeringer hvor synet på EU skaper intern spenning.

Ikke nødvendigvis sammenlignbare

Likhetene er altså mange. Likevel er det ikke opplagt hva slags format eller funksjon en mer samordnet norsk-britisk europapolitikk vil kunne ha. «Den britiske modellen» vil neppe kunne kopieres ved en norsk inntreden i EU. Ikke bare er dører lukket i løpet av integrasjonsprosessen, men som økonomisk og militær stormakt har Storbritannia større spillerom og mer gjennomslagskraft i EU enn Norge vil kunne forvente å få.

På britisk side er man nok også klar over at en «norsk løsning» ikke vil gi større politisk handlingsrom eller mer reell selvbestemmelse i det lange løp. Norges råvaretilgang og stabile økonomi gir dessuten et særegent utgangspunkt for en «utenfortilværelse».

Det er altså ikke gitt at norsk og britisk EU-tilnærming er kompatible i praksis. Derimot synes det opplagt at mer kunnskap om hverandres «EU-modeller» vil kunne bringe nye og kjærkomne nyanser inn i de respektive nasjonale ordskiftene om EU – ordskifter som i begge land har en tendens til å fremstå statiske. Slik sett kan kanskje den fornyede interessen for Norge i britisk EU-debatt bidra til å gi et «glemt» partnerskap ny giv.

Boken «Det glemte partnerskapet? Norge og Storbritannia i et nytt århundre» utgis 10. desember.