Det er nesten umulig å se for seg en løsning som vil bli oppfattet som retterferdig av alle etniske og religiøse grupper i det syriske samfunnet. Sammensetningen av befolkningen gjør ethvert forsøk på å bli enige om selv de mest grunnleggende demokratiske institusjoner og spilleregler til en bortimot håpløs oppgave. Derfor er det så vanskelig å forhandle seg til fred, derfor står det også så mye på spill for president Assad og den alawittisk minoriteten han representerer.
LES OGSÅ: Syrisk politisjef skal ha hoppet av
Alawittene er sjiamuslimer, og selv med støtte fra mange av de kristne og kurderne i landet er det klart at de vil tape alle demokratiske valg basert på «én mann én stemme». Sunniene utgjør nær tre firedeler av befolkningen, og sunniene dominerer da også helt dominerende i Den syriske nasjonalkoalisjonen, som USA og en rekke EU-land har anerkjent som «Syrias legitime representant».
Alawittene har styrt landet ved hjelp av rå makt, riktignok med støtte fra kristne og noen sunnimuslimer. Deres tid er definitivt over. Opposisjonen krever og forventer at seirene på slagmarken konverteres endrede politiske maktforhold.
Men hvordan skal det skje? Hvilke scenarier er tenkelige for Syria i året som kommer?
Assad med i overgangen
Dette er russernes linje. Opprinnelig mente den russiske ledelsen at en fredsavtale må inkludere president Bashar al-Assad. Nå kommer det signaler om at russerne har endret syn. Viseutenriksminister og Midtøsten ansvarlig Mikhail Bogdanov uttalte nylig at «vi må se på fakta, og tendensen nå er at regimet og regjeringen i Syria mister mer og mer kontroll ... Dessverre er det umulig å utelukke seier for den syriske opposisjonen».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Uttalelsen ble siden forsøkt dementert, men det er ingen tvil om at synet på Assads framtid i Syria er endret i Kreml. Utenriksminister Sergej Lavrov takket riktignok nei til et amerikansk forslag om at han skulle snakke med Assad om akseptable utgangsmuligheter. Russerne har innsett at han i høyden kan være en del at et tidsbegrenset overgangsregime, de vil bare ikke ha Assads avgang som et uttalt premiss i starten av en fredsdialog.
FNs spesialutsending, Lakhdar Brahimi, forsøkte i begynnelsen av desember å få utenriksministrene fra USA og Russland til å enes om et minste felles multiplum av en strategi. Det gikk ikke, og den største snublesteinen er nettopp Assads skjebne
LES OGSÅ: Desperate forhold for syriske flyktninger
Det er ingenting som tyder på at noen av de toneangivende syriske opposisjonsgruppene er villige til å gi den sittende presidenten en rolle, heller ikke i en overgangsperiode. «Han har for mye blod på hendene» er gjennomgangstonen. Som utsending fra FN og Den arabiske liga kan ikke Brahimi la være å snakke med Assad. Men i virkeligheten snakker han altså uten noe som helst mandat eller noen støtte fra den syriske opposisjonen.
Assad går frivillig
Det er lite som tyder på at president Bashar al-Assad vurderer frivillig eksil som noe alternativ. Selv om det utenkelige skulle skje, nemlig at russerne stanser all våpenstøtte til regimet, vil han sannsynligvis velge å kjempe til siste slutt. Alt annet vil bli oppfattet som feighet, både i og utenfor arabiske land. Statsledere i eksil kan sikre seg et liv i fortsatt luksus, men de er også garantert en æreløs død, i andres, så vel som egne øyne.
Assad likvideres
Det har hendt at konflikter og kriger har endret karakter som følge av uforutsigbare, dramatiske hendelser. Det er for eksempel ikke utelukket at noen fra Assads egne rekker eller fra opposisjonen vil forsøke seg med et attentat mot presidenten. Skulle det lykkes, vil det på ingen måte garantere en fredelig løsning.
Nettopp fordi alawittenes privilegerte posisjon står i fare for å forvitre som følge av regimeendring, er det mange som har egeninteresse av å forhindre en avtale som innebærer reelt demokrati.
Fortsatt krig – mest sannsynlig
Det er ikke usannsynlig at det fortsatt kriges i Syria ett år fra nå.
FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, er kjent som en forsiktig mann. Likevel uttalte han i forrige uke at «det er ingen utsikter til en slutt på den 21 måneder lange konflikten i Syria, eller til starten på en politisk dialog mellom regjeringen og opposisjonen». Opposisjonen er militært i stand til å ramme hovedstaden Damaskus, men det er et stykke igjen før de kan klare å ta hovedstaden og holde den. Den frie syriske hæren og deres mer eller mindre faste allierte kontrollerer nå om lag halvparten av Syrias største by, Aleppo. Mellom Aleppo og grensa til Tyrkia i nord er det store områder de syriske regjeringsstyrkene ikke klarer å gjenerobre.
Ingen av partene virker for øyeblikket å være i stand til å vinne en militær seier. Så lenge de væpnede gruppene i opposisjonen kan feire stadig nye seire på bakken, er det nesten umulig å motivere dem til forhandlinger.
LES OGSÅ: USA fordømmer syrisk angrep
Det er ingen tvil om at militante utenlandske islamister deltar i krigen i nord. USA har satt Jabhat al-Nusra på listen over terroristorganisasjoner, den er mistenkt for tett kontakt med Al Qaida-nettverket. Beslutningen ble fordømt av Den syriske nasjonalkoalisjonen, trass i at nettopp denne koalisjonen er anerkjent som den «rettmessige» representanten for Syria av USA og en rekke andre land. Det muslimske brorskapet har også tatt avstand fra svartelistingen av Jahbat al-Nusra. Vestlige land har sagt nei til å gripe inn militært, og nå forbeholder syrerne seg retten til å takke ja til hjelpen der den kommer fra.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Et delt land?
FNs sikkerhetsråd, USA, Russland og Kina – verdens mektigste er rammet av kollektiv avmakt når det gjelder krigen i Syria. Kanskje ender det med et delt land, der alawittene, de kristne og andre minoriteter søker tilflukt i enklaver langs grensa til Libanon. Det er i hvert fall ingenting som tilsier at det framtidige Syria blir et liberalt, sekulært demokrati.
