Ikke bare monstre

Da jeg hadde sett filmen «Ein pedofil i nabolaget» undret jeg meg over det manglende hjelpetilbudet til personer med pedofile følelser. Etter programmet ble det opplyst om at man kunne kontakte Landsdekkende telefon for incest- og seksuelt misbrukte.

Det var ingen kontaktinformasjon om hvor personer seksuelle følelser mot barn kunne henvende seg med sine vanskeligheter. Der er vi kanskje ved noe av problemet. Hvilket hjelpetilbud har personer som kjenner seg seksuelt tiltrukket av barn?

Filmen var verdifull og nøktern. Den klarte å gi et balansert bilde av pedofili og pedofile overgrep. I tillegg til intervjuer med to overgrepsutsatte personer, var det også et intervju med en selverkjent pedofil mann. Filmen unngikk de vanlige fordommene.

Presses ut på det mørke nettet

Ikke sjelden fremstilles personer med pedofile følelser som monstre som bare må forgripe seg gang på gang. Sannheten er annerledes.

Å skjære alle over en kam og beskrive alle med pedofile følelser som udyr uten empati, monstre med syke sinn og så videre er svært uheldig. Det kan bli et selvoppfyllende profeti. Hvis alle kaller deg et monster kan du begynne å tro på det selv.

Når du bare møter fordømmelse og mangel på tilbud om samtaler og hjelp kan du bli desperat. Desperat etter å bli sett og forstått. Og hvor kan man gå da? Det er en fare for at noen da søker opp pedofile nettverk av typen som er avdekket i Bergenspolitiets operasjon «Dark Room». Da kan vi miste dem til skremmende miljøer hvor grenser knapt eksisterer for hva man kan tenke seg å gjøre med barn.

Ikke alle er overgripere

I de aller fleste tilfellene kjenner barnet den som har utsatt dem for overgrep. Det er som oftest en av foreldrene, søsken, øvrig slekt eller andre som barnet kjenner godt. Det filmen ikke berørte, er at nesten halvparten av overgrep mot barn begås av unge under 20 år. Det er heller ikke slik at alle personer med pedofil forstyrrelse forgriper seg.

Studier viser at det finnes personer med pedofile følelser som aldri har forgrepet seg mot noen. De som forgriper seg vil heller ikke nødvendigvis ha en pedofil forstyrrelse. Noen utnytter barn, kun fordi barnet er tilgjengelig og forsvarsløs. De fleste voksne som tenner seksuelt på barn kan dessuten tiltrekkes av personer som er over den seksuelle lavalderen. De har altså en «alternativ» seksualitet.

Nok en myte er at alle som har forgrepet seg en gang automatisk vil forgripe seg på ny. Forskningslitteraturen tilsier at om lag 10–12 % av dem som har forgrepet seg en gang vil gjøre forgripe seg igjen etter første gangs domfellelse. Det er ikke rart at vi tror at mange forgriper seg på ny og på ny når det som regel er de dramatiske sakene vi hører om.

Pedofile er også forskjellige

Risikoen for at en person som har vært domfelt en gang for nye seksuelle overgrep mot barn er statistisk sett lav. Imidlertid er det åpenbart at det finnes mørketall. Samtidig blir det bare spekulativt å spekulere i tall på størrelser vi ikke kjenner.

Personer med pedofile følelser er ingen ensartet gruppe. Vi har å gjøre med personer med pedofile følelser som ikke forgriper seg, vi har å gjøre med personer som er domfelt en gang for overgrep og vi har de som har begått mange seksuelle overgrep.

Samme tiltak vil neppe slå likt ut for disse gruppene. For de to første gruppene ser jeg for meg betydningen av forebygging i form av lavterskeltilbud. Og mindre fordømmende holdninger.

Mangler behandlingstilbud

Dessverre har vi få lavterskeltilbud i Norge. Foreløpig har ikke vi ikke engang en hjelpetelefon hvor folk kan få snakket om sine problematiske følelser. Men det er under planlegging. Det kunne også være på sin plass å opprette flere driftsavtaler for terapeuter med forsterket kompetanse innen seksualitet og seksuelle avvik. Unge mennesker som forgriper seg må gis et behandlingstilbud, også landsomfattende.

Desto yngre en overgriper er, jo høyere sannsynlighet er det for at vedkommende kan gjøre det igjen. Samtidig vet vi at jo tidligere vi kommer i gang med behandling overfor de unge jo bedre er sjansen for en vellykket behandling. Dette bør prioriteres.

Vanskelig å dokumentere resultater

Jeg usikker på hva man bør gjøre med personer domfelt for flere overgrep mot barn. Det har pågått en tidvis intens debatt om behandling har effekt på å redusere risiko for nye overgrep. Personer som arbeider terapeutisk mener å se resultater av behandlingen de gir.

Samtidig viser flere store studier at behandling knapt har vist seg å ha effekt. Det betyr ikke at slik terapi ikke kan ha nytte for noen, Men det har ikke latt seg dokumentere forskningsmessig at behandling har ønsket effekt.

Det foregår hele tiden til dels groteske overgrep mot barn. Derfor må vi aldri gi opp tanken på forebygging og videre forskning.

Når internasjonale studier har vist at hver om lag hver fjerde kvinne og hver tiende mann har vært utsatt for seksuelt krenkende atferd før de fylte 16 år er det nok å ta tak i.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter