I skyggen av lykkeland

I disse dager ruller NRK-serien Lykkeland over skjermen i de tusen hjem. Seriens andre sesong handler om alt som ikke var så lykkelig med oljeeventyret:

Bravo-utblåsningen på Ekofisk-feltet i 1977, dykkerulykken i Skåneviksfjorden året etterpå, og til slutt Alexander Kielland-ulykken, som kostet 123 mennesker livet en skjebnesvanger marsdag i 1980. Kielland-katastrofen er også tema i en fersk dokumentarserie på TV 2.

Det er minst to måter å fortelle det norske oljeeventyret på. Den vanligste handler om et lite land med enormt mye flaks. I denne eventyrfortellingen sitter vi alle sammen trygt på kontor og varmer oss på alle milliardene vi har tjent.

Men det finnes også et annet oljeeventyr. Historien om norsk sokkel er nemlig ikke bare en historie om flaks, men også om store ingeniørbragder, kloke politikere og ikke minst sinnssykt mye hardt arbeid.

Det er en historie om høy risiko, og om et samfunn som har latt arbeidsfolk få regningen for vår felles rikdom. I denne utgaven av oljeeventyret er vi ikke bare lykkeland, men også ulykkesland. Minst 300 mennesker har mistet livet på sokkelen siden vi begynte med olje og gass på slutten av 60-tallet.

Det er betydelig flere som har dødd i tjeneste for Norge offshore enn i militære operasjoner i utlandet.

Vi kommer ikke utenom at å jobbe ute i Nordsjøen, Norskehavet eller Barentshavet er og forblir farlig. Selv i dag, med sikkerhet i fokus og topp moderne utstyr, kan man aldri være helt trygg.

På havets rygg forblir vi mennesker bare puslinger, for å låne fra forfatteren Kielland.

Spørsmålet er hvordan vi som samfunn håndterer denne risikoen og behandler de som utsetter seg for den. Der har vi dessverre ikke så mye å være stolte av i Norge.

Blant de første arbeidsfolka som ble ofra på den norske oljerikdommens alter, var Nordsjø-dykkerne. Flere tusen dykkere var aktive i norsk sektor mellom 1965 og 1989, langt de fleste av dem utlendinger. Etter endt tjeneste satt de som overlevde igjen med store skader.

Da de norske dykkerne forsøkte å holde AS Norge ansvarlig for skadene sine, satte den styrtrike norske staten seg på bakbeina. Dykkerne måtte helt til den europeiske menneskerettsdomstolen og tilbake før de til slutt fikk erstatning.

De utenlandske kollegene deres kjemper fremdeles for rettferdighet.

En minst like stor urett opplevde de overlevende og etterlatte etter Kielland-ulykken 27. mars 1980. Vi snakker om Norgeshistoriens største industriulykke, med 123 omkomne. Likevel har de overlevende og etterlatte måttet kjempe en over 40 år lang kamp for å få vite hva som skjedde.

Først tok det flere år å få riggen snudd, slik at lik kunne hentes ut – blant annet fordi staten og kapitalen kranglet om hvem som skulle ta regningen. Deretter bestemte politikerne uforklarlig seg for å senke hele riggen uten å gjøre tilstrekkelig grundige undersøkelser av hva som hadde skjedd.

De etterlatte og overlevende ble nektet rettferdighet. Seinest i fjor anbefalte Riksrevisjonen å ikke åpne en ny gransking av Kielland-ulykken, til tross for at mer enn 80 prosent av de overlevende og etterlatte ønsker seg dette.

Og dette er bare de mest spektakulære urettferdighetene.

I skyggen av dødsulykkene ligger tusenvis på tusenvis av andre skjebner. Familier som har gått i oppløsning fordi far er borte i ukevis i strekk. Løsemiddelskader og utslitte armer, ødelagte rygger og ubrukelige knær. Slik som i mye av det norske arbeidslivet ellers.

Det verken er eller skal være sånn at hvor innbringende du er i jobben din, er utløsende for hva slags rettigheter du har i velferdssamfunnet. Men den urettferdige måten arbeidsfolk som ødelegger seg på jobb behandles på, blir ekstra synlig når vi vet hvor ekstremt lønnsomme de som har jobbet for oss i Nordsjøen er.

Nordsjø-dykkerne har dratt inn hundrevis om ikke tusenvis av milliarder i statskassen. Likevel krangler den søkkrike norske oljestaten med dem om småpenger. Ja, det er vel egentlig pengene fra Nordsjøen som brukes når staten hyrer inn dyre advokater for å slåss mot Nordsjø-dykkerne i retten.

På samme måte: Hvorfor har de overlevende og etterlatte fra Kielland-ulykken vært nødt til å bruke 40 år på kamp, de som bare skulle fått konsentrere seg om sorgen? De som mistet livet sitt der ute, de gjorde det faktisk for at vi alle skulle bli oljerike. Og så skal vi behandle deres overlevende og etterlatte på denne måten?

Det er ikke for seint å rette opp uretter verken mot utenlandske Nordsjø-dykkere eller mot de overlevende og etterlatte etter Kielland-ulykken. Men det viktigste er likevel å se framover.

Norge kan ikke være bekjent av å behandle arbeidsfolk i olja på den måten vi har gjort. Det handler først og fremst om sikkerhet, og dernest om å behandle de som blir forulykka på en skikkelig måte – uansett hva det koster. Men til sist handler det om gi oljearbeiderne den respekten og æren de fortjener.

Uansett hva man mener om oljeindustrien har vi dem å takke for all den vanvittige flaksen vi andre har hatt. Det er de som har gjort oss til et Lykkeland.

Se serien på NRK: