Krigshistorie har alltid fascinert meg. Spesielt beskrivelser av mennesker som har stått overfor ekstreme situasjoner og satt andre fremfor seg selv.
Det nærmeste jeg og mange andre helsearbeidere kommer noe slikt var da pandemien gjorde sitt inntog i mars 2020.
Som befalene under okkupasjonen av Norge i 1940, stod kommunene bokstavelig talt uten våpen til å holde fienden unna. Mens styresmaktene nølte med å stoppe fienden på grensa, gikk kommunene i krigsmodus.
Kort tid før landet stengte ned hadde jeg en vanskelig prat med kona mi.
Jeg innså at jeg måtte prioritere innbyggerne i kommunen fremfor familien i lengre tid. Hvor lenge jeg trodde det ville vare turte jeg ikke å si.
Fem år med en mann som har vært fastlege og legevaktlege tidlig, sent og i helger har vært krevende nok, med to små barn.
Et halvt år før pandemien kom til kommunen tok jeg på meg jobben som kommuneoverlege og smittevernlege i 50 prosent stilling. En spennende rolle der utfordringene, ikke bare fastlegekrise, stod i kø. Bonusen skulle være mer åtte-til-fire- arbeid.
En pandemi var ikke det familien trengte nå – i alle fall ikke at jeg skulle lede krigen mot den. Ingen andre i kommunen kunne gjøre den jobben som nå hadde valgt meg. Punktum.
Telefonen ringte 24/7.
Alt skulle avklares med meg. Kommunedirektør, ordfører og andre ledere stod på døra, eksterne ledere og privatpersoner på telefonen. I starten med pasienter sittende på kontoret. Samtidig måtte vi handle raskt. Spørsmålene var ubegrensede, de fleste svar uten sikre ja eller nei.
Lokalkunnskap, samfunnsmedisinsk kunnskap, politisk og administrativ støtte og regionalt kommuneoverlegenettverk ble helt avgjørende for min håndtering. Samtidig viste flere personer i egen organisasjon en evne til å stille opp og handle på oppfordring, noe som er helt uunnværlig i en slik situasjon.
Jeg var heldig å ha en kommune og kollegaer som tok seg av listepasientene mine – ikke alle kommuneoverleger har vært så heldige. Jeg måtte sende vår yngste og mest uerfarne lege på kontoret til å teste og vurdere første mulige koronavirus-pasient.
Vi visste ikke hvor farlig viruset var, og vi hadde ikke smittevernutstyret som var anbefalt i møte med viruset.
Helsepersonell døde i Kina og Italia de dagene, men det meste tydet på at yngre var bedre beskyttet enn eldre kollegaer. Vi var få leger i kommunen, og den unge legen ble vurdert som den minst viktige, i tilfelle han skulle bli syk eller i verste fall dø.
Han tok utfordringen uten å nøle. Det var hans første dag på jobb i min kommune. Slike etiske dilemmaer skjer i krig, og vi var i krigsmodus. Beslutninger må tas raskt.
I Italia kollapsa helsevesenet.
Dødstallene steg raskt. Forsvaret, kommunehelsetjenesten, fungerte ikke.
I min kommune kom mange tilbake fra ferie i Alpene og Nord-Italia i starten av mars. Flere hadde symptom på koronavirus. Vi hadde få prøver og testet noen få utvalgte, bestemt av FHI.
Seks av disse ble bekreftet smittet før landet stengte ned. Spenningen var til å ta og føle på i alle ledd i organisasjonen.
Kirkevergen informerte om at det var svært begrensa plass på kommunens lik-lagre.
På en gul post-it- lapp på skrivebordet lå nummeret til en lokal bedrift som kunne levere frysecontainere ved behov. Til døde. Et nytt legekontor for luftveissmitte og en egen kohortavdeling for syke ble opprettet på kort tid. Mange var redde, svært redde.
Tydelig, hyppig og oppdatert informasjon ble viktig. Myndighetene kom stadig med nye anbefalinger og forskriftsendringer. Kommuneoverlegene tolket og handlet gang på gang i vakuumet mellom pressekonferanser og oppdaterte endringer.
At kommunens innbyggere stod i telefonkø hos meg søndag kveld, var et varsel om nye nasjonale føringer i beste sendetid.
Gang på gang ble ansvar og nye oppgaver lagt på kommuneoverlegene.
En kunne aldri vite om neste telefon ville føre til flere dager med arbeid seint og tidlig. Gjerne kom telefonene når treåringen var ferdig påkledd og stod forventningsfull i gangen, eller når kona stod utslitt med tårer i øynene.
Var jobben meningsfull? Absolutt. Begynte den å bli uholdbar? Uten tvil. Var det roligere perioder? Ja, noe som gjorde det krevende for den kommunale ledelsen å finne rett balanse mellom avlastning og nødvendig beredskap.
Min toleransegrense over tid var nådd sommeren 2021. Egen helse hadde vært nedprioritert for lenge. En sykmelding og noen måneder senere er det tid for refleksjon.
Pandemien har vist at det er kommunene som er forsvaret. Da er det svært urovekkende at Kommune-Norge mangler et økende antall leger.
I løpet av den siste uka har jeg snakka med flere leger som er sykmeldte på grunn av altfor høy arbeidsbelastning over tid. Kommunene har stått maktesløse til å gjøre nødvendige grep.
I krig er det vanskelig å bygge beredskap.
Så Kjerkol, hva gjør du nå?
