I Norge er det snart en prislapp på alt. Men det er få om noen myndighetspersoner som ser medaljens bakside – eller viser forståelse av handlingens konsekvens. Du vet der det ene problemet fører til flere problemer.
Merk: Jeg skriver «problem», ikke «utfordringer». Utfordringer kan løses enklere enn problemer. Vi har et problem i Norge i dag. Koronaviruset har lammet hele landet og vil sannsyligvis isolere oss i uker fremover.
Ordførere i norske hyttekommuner anklager hyttefolk for at de har kjørt til hytta si i ei krisetid. Er hyttefolk fra Oslo og andre byer dårlige mennesker som fortjener å ha hytteskam?
Nei, tenker jeg. Det skal de slippe. Problemet er at politikere og entreprenører fra bygdene, tiljublet av politikere på Storting og regjering, har invitert mennesker til å investere flere millioner kroner i fine hytter, noen ganger større enn leiligheten de har i byen, for at bygdefolket skulle ha inntekter. Slik at de selv slapp å flytte til byen.
Bygda er rigget for solskinnsdager med puddersnø og butikkhyllene fulle av delikatesser. Her skulle alle tjene på byfolket – byfolket skulle sikre fremtiden til bygda. Men det var ingen myndighetspersoner eller entreprenører som sa noe om at hvis krise oppstår kan du ikke bruke hytta. Hadde kommunens politikere og entreprenører gjort det , ville hyttefeltet neppe vært så attraktiv investering. Så myndighetene har et ansvar.
Samtlige i Norge som har mulighet til å jobbe hjemmefra blir oppfordret av regjeringen til å gjøre nettopp det. Det gjelder også de som har små leiligheter i byen og hytter på landet. De med hjemmekontor er de samme menneskene som lot seg lokke til Hemsedal, Hallingdal og andre daler av små kommuner som lovet fine snøforhold, regulerte hyttefelt og flotte alpinanlegg.
Når jobbdøra ble stengt i byen og ungene ikke kunne gå på skoler og barnehager ble stengt, dro familiene til hytta der det var god plass og mulighet til frisk luft. Men da er de ikke velkommen til hytta, fordi den lille kommunen som lokket dem til seg for fire–fem år siden ikke er rigget for kriser.
Det må være lov å spørre – også en dag hvor landet er i krise: Var det ingen politikere i hyttekommunene som tenkte på at gråværsdagene ville komme og at kommunen hadde et ansvar for samfunnssikkerheten til både fastboende og hyttefolk? Eller var det kun fokus på handel og vandel og de økonomiske fordelene vertskommunen ville få når byfolket etablerte seg i fjellskråningene?
Handlingens konsekvens er viktig. Ingen kunne forutsi at et virus fra Kina skulle lamme hele Norge. Ingen kan heller forutsi når snøras, flom og annet inntreffer. Landet stopper opp, kanskje nettopp fordi vår politikere ikke har rigget landet for problemfylte tider og ikke planlagt ut fra faktisk antall mennesker som kan være på et sted når katastrofen inntreffer, og ikke bare for dager med solskinn og puddersnø.
2. april skal Stortinget behandle Nasjonal helse- og sykehusplan. Store samfunnsendringer mot 2030 får konsekvenser for helse- og sykehustjenester i Norge.
Det er tid for ny samfunnsplanlegging og ny politikk som tar hensyn til kriser og faktisk befolkningsstørrelse.
Her er det ikke hyttefolk fra byene som er problemet. Allerede nå må en Ny Nasjonal helse- og sykehusplan utarbeides i et langsiktig perspektiv på to- tiår.
Våre myndigheter har tilrettelagt for hytte-etableringer i distriktene. Det må også få betydning for hvor sykehusene bygges og hvordan desentraliserte sykehustjenester organiseres i fremtiden.
I dagens situasjon er det klokt om hyttefolket drar til sin hjemmeadresse, for egen og bygdas sikkerhet. Men når vi vet konsekvensene av kriser må vi stille spørsmålet: Er hyttefolket bare viktig for bygda i gode tider? Håper ikke det.
I så tilfelle bør ikke hyttefolk investere millioner på bygda.
