Jeg elsker å være lærer. Det er fort det beste og fineste jeg kan bruke arbeidslivet mitt til.
Det er fantastisk å jobbe med ungdom og det føles meningsfylt å prøve å gjøre en positiv forskjell i unge voksnes liv. Men dersom det ikke snart kommer noen signaler fra KS og sentrale politikere om at den jobben er verdifull og at barn og unge skal satses på, så kan det være jeg finner noe annet å gjøre.
Først og viktigst, all mulig medfølelse til barn og unge som har vært hjemme fra streikende skoler de siste ukene, spesielt de som ble tatt ut først og som ikke har kommet i gang med skoleåret enda. Det må være krevende både for barna og foreldrene, det kan jeg lett forstå!
Som lærer er jeg først og fremst opprørt over at disse foreldrestemmene nå ser ut til å overdøve og kanskje ikke helt forstå det vi streikende prøver å si: For meg er dette er like mye et smått desperat rop om hjelp som det er en streik.
Ja, denne streiken rammer dessverre mange barn og unge. Samtidig prøver vi lærere nå å si fra om at dersom ikke noe nå gjøres med ressurstildelingen til utdanning, til barn og unge generelt, så vil morgendagens skole ramme mange flere barn langt, langt hardere enn denne streiken.
Det har alltid vært sårbare elever i norsk skole. Sånn er det å være ung, da er man ekstra sårbar. Ungdommene jeg møter på videregående skole må ofte takle livet, på godt og vondt, i løpet av de årene de går på videregående.
Da skal skolen være der for å forsøke å hjelpe dem og vi lærere står der som en del av det teamet rundt eleven for å bistå med det vi kan.
Jeg har sårbare elever i større og mindre grad i hvert eneste klasserom.
Jeg savner alle elevene mine, men jeg tenker naturligvis ekstra på hvordan noen av de jeg vet har ekstra store utfordringer har det nå. Jeg streiker likevel fordi jeg vet at skolen ikke klarer å ta godt nok vare på disse elevene allerede og at de sårbare elevene som kommer de neste årene sannsynligvis kommer til å få enda dårligere forhold om ikke noe nå gjøres.
Vi vet at det mangler pedagoger og spesialpedagoger i alle ledd i norsk skole. Vi vet også at det ikke settes av nok midler til rådgivere, miljøarbeidere, helsesykepleiere og resten av teamet, både på og utenfor skolen som sørger for at barn og unge blir godt nok ivaretatt.
Fra barnehagen starter og opp til jeg møter dem på videregående, vil barn og unge møte faglige, pedagogiske og psykososiale hull fordi det ikke er trygge, kompetente og erfarne fagpersoner som møter dem, men – i mange tilfeller – ufaglærte assistenter som ikke har kompetansen eller erfaringen til å sørge for nødvendig trygghet.
Streiken nå handler både om å prøve å tette noen av disse kompetansehullene, men også å beholde den kompetansen som allerede er der. Misnøyen blant oss lærere er nå så stor at vi er mange som vurderer å forlate klasserommet.
40.000 med lærerutdanning jobber allerede utenfor skolen.
Hvorfor ikke tjene 100.000 kr mer i året og avslutte arbeidet kl. 16 – eventuelt lære seg å ta betalt for overtidsarbeid? Hvorfor ikke satse på å gi egne barn mer tid og bedre forutsetninger i stedet for å prøve å hjelpe andres barn, rett og slett.
Med enda et lønnsoppgjør der vi lærere ender bak sammenlignbare grupper, vil argumentene for å søke seg over til en slik type jobb bli enda sterkere. Dermed må morgendagens skole fort dekke enda større hull. Det vil øke andelen ufaglærte i skolen ytterligere og det vil ramme sårbare elever i langt, langt større grad enn denne streiken gjør.
Det er så lett å tenke at «ja da, men da er det kanskje ikke mitt barn som rammes, det er litt fram i tid, nå har det akkurat vært pandemi og politikerne får ordne opp i dette, for nå brenner det ganske mye på barnerommet her, så utfordringene med morgendagens skole må nesten vente til i morgen».
Problemet er bare at dette har vi sagt fra om ganske lenge. Vi har tapt lønnsoppgjør mer eller mindre kontinuerlig siden vi forlot staten i 2004.
Vi føyet oss i 2020, da vi etter min mening burde gått ut i streik, men heller aksepterte enda et dårlig lønnsoppgjør, nettopp for å ikke ramme barn under en pandemi. Vi kastet oss heller rundt og lærte oss digitale hjelpemidler på kveldstid for å drive digitale klasserom og sørge for å holde samfunnshjulene i gang og ta oss av de ve vet trengte det mest.
Vi gikk så tilbake til klasserommene uten vaksine og uten smittevern, med samme tanke, for å ta vare på sårbare barn. Vi prøvde å streike i fjor, sammen med resten av UNIO, men da ble tvungen lønnsnemnd trikset fram på en så suspekt måte at mange lurte på om vi faktisk har streikerett.
Nå, etter enda et år der vår egen arbeidsgiver, KS, behandler oss som restavfall, forsøker vi å si fra igjen med et håp om å i hvert fall ikke havne enda lenger etter i lønnsutviklinga.
Ja, det er stusslig å si det, at det handler om lønn. Men lønn betyr faktisk noe, også for lærere.
Økt lønn gjør det lettere å yte litt ekstra når det er stappfullt i klasserommet, rettebunkene tårner seg opp og enda flere barn og unge trenger din kompetanse og trygghet for å få det litt bedre i livet.
Økt lønn gir en følelse av å bli verdsatt for den jobben.
Økt lønn til lærere og økte midler til skoler og barnehage er å satse på neste generasjon og investere i framtiden.
Økt lønn gjør det lettere å holde på de erfarne ansatte som nå vurderer andre muligheter.
Økt lønn er å satse på kunnskap og kompetanse.
Økt lønn er å ta sårbare barn og foreldrene deres på alvor.
LES OGSÅ:
