Etter at dopingspøkelset i langrennsporten nok en gang har blitt satt på dagsorden, denne gang via en finsk-produsert film, kjennes det riktig å fortelle om årsakene til at norsk langrenn har lykkes med å oppnå resultater som enhver nasjon ville vært stolte av.
Filmen reiser spekulative dopingbeskyldninger mot norsk langrenns suksess på 90-tallet, gjemt bak en anonym kilde og rettferdiggjort av selveste kringkastingssjefen i beste sendetid.
Som en del av langrennsmiljøet gjennom det nevnte tiåret oppleves det urettferdig og krenkende at slike spekulasjoner – tatt ut av luften - skal få lov til å sette dagsorden.
SE FILMEN HER: Når heltene lyver
Ikke noe å forsvare
Selve filmen inneholdt få overraskelser for oss som er innviet i internasjonal langrenn. Ett minutt av filmen omhandler beskyldninger fra en norsk, anonym kilde som hevder å ha kunnskap om systematisk doping i norsk langrenn. Dette blir gjort til hovedtemaet i nyhetene. Slike anonyme oppslag og spekulasjoner er selvsagt ikke mulig å forsvare seg mot.
Men det passer i grunnen norsk langrenn ganske godt. Her er det ikke noe å forsvare, kun en idrettshistorie hele det norske folk kan være stolte av.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Tiltrekker seg de beste
Den norske langrennsuksessen handler ikke bare om resultater fra begynnelsen av 90-tallet og fram til i dag, slik man kan få inntrykk av. Vi har alltid vært gode på ski. Det er vår kulturarv og nasjonalidrett. Kanskje er det slik at langrenn som idrett har en status i Norge som ingen andre idretter har. Da er det i tilfelle nærliggende å tro at mange av våre aller største talenter trekker til skisporten.
De som mistenker oss for juks, bør ta seg en tur ut for å se hva som faktisk foregår av aktivitet på trening kveld etter kveld for våre barn fra 6-7-årsalderen og oppover. Jeg antar at vi har flere deltakere på et vanlig klubbmesterskap i mange av landets klubber, enn hva de fleste av våre konkurrerende nasjoner har i sine nasjonale mesterskap. Det er en selvfølge at det også gror godt med talenter i disse miljøene.
Det er nettopp her det starter. Ut fra denne mengden av skiløpere vil det jevnlig dukke opp nye eksepsjonelle idrettsutøvere med utholdenhet som sin fremste kompetanse. Kombinerer man talent med verdens beste kunnskap om trening, utstyr, entusiasme og idrettsledelse, vil det skapes toppidrettsutøvere med ekstreme ferdigheter.
LES KRINGKASTINGSSJEF BJERKAAS: Derfor viste vi dokumentaren
Vårt svar på dopingen
Norsk landslagslangrenn, slik jeg kjenner den etter å ha jobbet der i 8 år, har alltid vært styrt etter verdier som åpenhet og ærlighet. Det tror jeg alle som har vært en del av dette miljøet kan stille seg bak, enten det er utøvere, ledere, konkurrenter eller sportsjournalister.
Måten landslagsdriften i seg selv har vært organisert på, i strukturering av landslagslaget og kontinuitet, har også vært et suksesskriterium. Det har over tid vært ressurser til å gjøre det som har vært nødvendig for å lykkes. Flinke fagpersoner i miljøet har vært dyktige til å kombinere erfaringsbasert og teoretisk kunnskap til å systematisere treningsarbeid, høydetrening, forskning og utvikling på ski, kosthold og restitusjon. På disse feltene opparbeidet norsk langrenn seg fra slutten av 80-tallet og langt utover på 90-tallet et stort forsprang på konkurrentene. Dette var vårt svar på dopingen som ble mer og mer avansert og utbredt.
SE HELGENS LØP: Sport på nett-TV
Et annet viktig kriterium for å lykkes, har vært den norske toppidrettsmodellen. Den setter utøveren i sentrum, hvilket noe forenklet betyr at landslaget er til for utøveren, ikke motsatt.
For oss er dette en selvfølge, men ikke for mange av våre konkurrenter. Den norske topputøveren kommer på trening for å trene - ikke for å bli trent.
Første diskusjonen om doping
Jeg er sikker på at vår avdøde landslagslege Kjell E. Røkke snur seg i graven når han hører hva vi utsettes for av mistanker. Han var der første gang jeg var involvert i en diskusjon om doping. Stedet var vårt yndede høydesamlingseldorado Val Senales, det var på høsten i 1993, og spørsmålet var hvordan vi skulle klare å slå de som dopet seg.
Jeg minnes at dr. Røkke tok ordet og gjorde som han pleide i opphetete diskusjoner. Han knyttet pekefingeren og langfingeren sammen og slo de så hardt i bordkanten at de ble blå, mens han predikerte:
«Hva dere enn tror og mener, så skal jeg garantere at man blir best ved hardt og ærlig arbeid, det tar bare litt lenger tid. Det har dere sett, og det kommer dere til å se i mange år fremover hvis dere tar vare på og utvikler det gode arbeidet vi har påbegynt. Dessuten så får vi utøvere som er på topp mye lenger», var hans spådom.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Og hemmeligheten er...
Min gamle sjef og kollega Erik Røste, som jeg fortsatt har stor respekt for både som leder og menneske, ble i mange sammenhenger spurt om hva som var hemmeligheten bak norsk langrenns suksess.
Jeg tror han hadde tenkt mye på spørsmålet. I et foredrag han en gang holdt for «mine» unge utøvere siterte han Mark Twain: «Hemmeligheten bak enhver suksess er hardt arbeid. Det er derfor det er en hemmelighet for de fleste».
