Kronikk

Hvem vil gå på «polakklinja»?

Det er for ille å se sitt eget yrke råtne på rot og bli ødelagt av kriminelle.

Maler

Er det rart at ungdom ikke ønsker å bli malere når det norske arbeidsmarkedet er preget av «vill vest og fritt fram», skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Colorbox

Denne uka fortalte NRK om 23-åringen Krister Ånesen fra Karmøy. Han er den eneste på hele Vestlandet som utdanner seg til å bli maler.

Utdanningstilbudet på skolen der han utdanner seg, Godalen videregående skole i Stavanger, står nå i fare for å bli lagt ned, slik det er blitt i mange andre deler av Norge. Ifølge NRK er det i dag bare sju videregående skoler som utdanner malere i Norge.

Konsekvensen er at om 20 år vil vi omtrent være uten arbeidere til disse fagene, ifølge Anita Leirvik North i Norsk Industri.

Lederen i RMB Malerservice, Renate Tunhem, forteller at ungdommene selv omtaler utdanninga som «polakklinja». Når noe blir kalt «polakklinja», har det gått for langt.

Hvordan har vi havnet her?

Flere i de kriminelle gjengene i Oslo står med et bein i malerbransjen.

Ødelagt av kriminelle

Jeg er selv utdannet maler. Fra 2007 til 2012 arbeidet jeg på heltid i min egen fagforening, Oslo Bygningsarbeiderforening, og besøkte hundrevis av små og store byggeplasser.

På nært hold ble jeg vitne til hvordan et fag som var preget av gode lønns- og arbeidsvilkår, yrkesstolthet og høy kompetanse, ble overtatt og ødelagt av kriminelle aktører.

Det er rett og slett trist å se sitt eget fag bli ødelagt av kriminelle på den måten.

Da vi i fagbevegelsen ropte varsko om denne utviklingen for et drøyt tiår siden, ble vi beskyldt for å overdrive, «svartmale» og drive med mytemarkeri av arbeidsgiverne og toneangivende politikere.

Derfor fant vi det på sett og vis befriende da Oslo-politiet for noen år siden satte ned en egen spesialgruppe kalt Operasjon Svartmaling.

Vi behandler straffbar kriminalitet som slurv og bagateller.

På kort tid avdekket de flere organiserte kriminelle nettverk bestående av til sammen flere hundre firmaer med mafialiknende strukturer og opphav i Vest-Balkan.

Politiet har flere ganger sagt at de er forbauset over at ledende aktører i byggenæringen ikke var klar over hvem de samarbeidet med, og har kalt det «i beste fall naivt».

Vi må huske at styret og daglig ledelse ikke lever avsondret fra det virkelige liv – mange har selv jobbet ute på byggeplassene og vet hvordan dette har fungert, fortalte politiadvokat Andreas Meeg-Bentzen, som var aktor i sakene, da jeg snakket med ham for et par år siden, da jeg arbeidet med boka Hvem skal bygge landet.

Meeg-Bentzen mener at det er et forholdsvis enkelt svar på hvordan dette har kunnet skje: ganske enkelt profitthensyn.

Ungdom og kriminelle konkluderer likt: På arbeidsmarkedet er det vill vest og fritt fram.

Prostitusjon og narkotika

Byggherrer, staten inkludert, presser sine entreprenører, som igjen presser sine underentreprenører for at det skal bli billigst mulig. På denne måten har det sakte, men sikkert vokst frem en ukultur som til slutt har tatt helt overhånd.

Mange arbeids- og oppdragsgivere har holdt hånden over organiserte kriminelle og valgt å se en annen vei – trolig med blikket stivt festet på bunnlinja.

Allerede i 2010 fortalte vi i fagbevegelsen om medlemmer som politianmeldte alvorlige drapstrusler. Vi fortalte om hvordan det i bunnen av leverandørkjedene og blant bemanningsselskapene fantes kriminelle aktører som drev med prostitusjon, pengeinnkreving, narkotika og vinningskriminalitet – i tillegg til bygningsarbeid.

I landets hovedstad utdannes det ikke lenger malere.

Ingenting er så korrumperende som den «grå» økonomien, der den ordinære, hvite økonomien integreres i den svarte og kriminelle, og der økonomisk kapital forbindes med voldskapital.

I dag står flere i de kriminelle gjengene i Oslo også med et bein i malerbransjen. Samtidig råtner faget på rot: Malerlinja på Stovner videregående skole, der jeg selv tok fagteorien i sin tid, ble lagt ned i 2018.

I landets hovedstad utdannes det ikke lenger malere i den videregående skolen. Til tross for alt vi vet om behovet for å bygge bedre og mer klimavennlig i møte med villere og våtere vær. Da trenger vi fagkompetansen.

Strengere krav

Da jeg skrev boka «Hvem skal bygge landet?» var ikke tittelen retorisk ment: Jeg lurer genuint på hvordan vi skal løse helt grunnleggende samfunnsoppgaver som å bygge sykehus, boliger og skoler i framtida.

En vanlig debatt her til lands er hva vi skal leve av etter oljen. Mitt forslag er at vi kan leve av å rette opp alle feilene vi har bygd inn i byggene våre det siste tiåret, kombinert med advokattjenester for å ta seg av alle tvistene.

Alternativt kan vi rydde opp i byggebransjen, og bruke kraftigere lut enn vi gjør i dag for å vise ungdommen at dette er en bransje vi ønsker at de satser på.

Mange arbeidsgivere har holdt hånden over organiserte kriminelle.

Da må det offentlige stille strengere krav når de legger jobber ut på anbud og ikke gå etter det som tilsynelatende er laveste pris.

Å kreve lærlinger, fagarbeidere og bruk av egne ansatte på prosjektene, slik mange kommuner nå endelig gjør, er både en håndsrekning til bedriftene som gjør ting skikkelig og til ungdommene som trenger læreplasser. Og det er et grep mot bandittene i bransjen.

Men det er også helt avgjørende at politiet, Arbeidstilsynet og domstolene tilføres nok ressurser til at de kriminelle bakmennene settes ut av spill.

Vil politikerne ha et organisert arbeidsliv eller organisert kriminalitet?

Vill vest

Når vi snakker med inspektørene og politifolka som står i frontlinjen i kampen mot de kriminelle i arbeidslivet, hører vi fremdeles om saker som henlegges eller som støver ned.

I Arbeidstilsynet og andre etater forteller ansatte at de unnlater å politianmelde fordi de vet at det ikke leder noen vei. Liknende advarsler har kommet fra flere hold de siste årene.

I dag er realiteten at mange kriminelle handlinger i beste fall straffes med et ubetydelig overtredelsesgebyr, som er forsvinnende lite sammenliknet med den kriminelle fortjenesten.

Hva slags signal sender det når vi behandler straffbar kriminalitet som slurv og bagateller?

Både ungdommen og de kriminelle aktørene konkluderer likt: På arbeidsmarkedet er det vill vest og fritt fram.

Myndighetene har fremdeles en lang, lang vei igjen å gå på dette området. Selv vil jeg så veldig gjerne ut og fortelle ungdommen at de bør bli malere, fordi det er et fritt, selvstendig og variert yrke, med gode lønns- og arbeidsvilkår.

Men det kan jeg ikke si med lett hjerte, så lenge politikerne sluntrer unna.

Om vi vil at ungdommen skal jobbe, må politikerne gjøre sin del av jobben.