NRK Meny
Kronikk

Hvem kan redde Egypt?

Kan protestbølgen redde landet ved Nilen? Ikke i seg selv. Problemene er mer fundamentale enn at en folkelig seier over Muslimbrødrene kan løse dem.

EGYPT-POLITICS-UNREST

Egyptiske demonstranter samlet utenfor presidentpalasset i Kairo mandag, med krav om president Mohamed Morsis avgang og utstedelse av nyvalg.

Foto: KHALED DESOUKI / Afp

Egypt vakler videre i en politisk overgangsprosess som stadig ser like kaotisk ut, mer enn to år etter revolusjonen som veltet Hosni Mubaraks regime. Tamarrud-kampanjen («opprør-kampanjen»), som tok mål av seg til å samle 15 millioner underskrifter for tidlig nyvalg på president, har riktignok vært særdeles vellykket. Den skal ha klart å samle ikke mindre enn 22 millioner underskrifter, og på søndag var det enorme demonstrasjoner mot Mohamed Morsi og Muslimbrødrene i Kairo og en rekke andre egyptiske byer – enkelte snakker om de største demonstrasjonene i Egypts historie.

Men selv om kampanjen har hatt stor gjennomslagskraft, er den ikke mer enn et første steg i en ny retning, og dessuten staker den ikke ut noen klar kurs for framtiden. La oss se nærmere på situasjonen.

Uensartet opposisjon

For det første snakker vi ikke om noen ny januar 2011-situasjon. Da var et samlet folk mobilisert for å velte Mubarak. Nå er Egypt et dypt splittet land, langs både økonomiske og religiøse skillelinjer. Muslimbrødrene og de ultrakonservative salafistene har alliert seg mot en ganske broket forsamling av motkrefter som består av venstreradikale, ungdom fra slummen, vanlige middelklasse-funksjonærer, liberalere og personer med bånd til Mubarak-regimet. Det er en uensartet opposisjon som har klart å samle seg om lite annet enn å si «nei», og dessuten har det vært nok av indre konflikter mellom de viktigste figurene.

Maktarrogansen islamistene har oppvist har vært lite tillitvekkende.

Jacob Høigilt, midtøstenforsker

Men om opposisjonen har vært lite effektiv, har Morsi også begått den ene tabben etter den andre. Maktarrogansen islamistene har oppvist har vært lite tillitvekkende, de har ikke vist seg villige til å tolerere en fri og kritisk presse i særlig grad, og Morsi har ikke vært i stand til å skape fundamentale politiske endringer. Svært få personer fra det forrige regimet har blitt straffeforfulgt, det er stadig mange politiske arrestasjoner og tortursaker, og sosial rettferdighet er det ingen som har sett noe til. Men Muslimbrødrene har stadig en stor medlemsmasse som støtter opp om politikken deres og tror på dem.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

På vikende front

Likevel er det klart at Morsi og Muslimbrødrene med ham er alvorlig svekket etter søndagens og mandagens hendelser. Selv om islamistene samlet seg til store motdemonstrasjoner og slik viste sin styrke, er det flere tegn på at Muslimbrødrene er på vikende front:

• For det første har nå fem ministre, inkludert utenriksministeren, gått av i protest mot situasjonen.
• For det andre har den militære ledelsen gitt Morsi en 48 timers frist for å løse krisen (Morsi har avvist ultimatumet).
• For det tredje har fremstående salafister gått ut og sagt at de støtter tidlig nyvalg på president, dersom det er det som må til for å hindre et blodbad. Dermed faller en av veggene i islamistalliansen ut.

Det skal mye til for å overleve en slik krise, selv om situasjonen er ganske uklar fremdeles.

Jacob Høigilt, midtøstenforsker

Også intellektuelle islamister skriver om Morsis manglende evne til å gjennomføre meningsfylte politiske og økonomiske endringer. Folk flest er rasende, blant dem mange som stemte på Muslimbrødrene ved det forrige parlamentsvalget. Det skal mye til for å overleve en slik krise, selv om situasjonen er ganske uklar fremdeles.

Preget av store egoer

Dersom vi antar at Morsi og Muslimbrødrene må gi seg, hva da? Dette er det store spørsmålet som det ikke ser ut til å finnes noe klart svar på. Tamarrud-kampanjen har i alle fall ikke noen oppskrift på hva slags politisk løsning eller framtidskurs de ønsker seg, og Den nasjonale redningsfronten, som er den fremste opposisjonsalliansen, er stadig preget av store egoer med sterke personlige ambisjoner. Men selv om den politiske situasjonen skulle bli avklart, og man klarer å avholde ryddige valg på en ny president og et nytt parlament, og dermed får et regime med større legitimitet, så gjenstår de virkelige problemene.

Dersom Egypt ikke får sving på økonomien, vil det raskt bære over kanten av stupet.

Jacob Høigilt, midtøstenforsker

For om Egypt ikke får sving på økonomien, vil det raskt bære over kanten av stupet. Egypt har ikke nok valutareserver til å bremse et fallende pund, og resultatet er at importvarer blir dyrere. Siden landet importerer store mengder basisvarer, som hvetemel, har dette direkte konsekvenser for alle i landet.

Matvareprisene har allerede klatret raskt, 25 prosent av egypterne lever under fattigdomsgrensen, og ytterligere 24 prosent er så vidt over denne grensen. For at ikke landet skal falle ned i dyp fattigdom kreves det langsiktig stabilitet. Som en av Egypts fremste økonomer og intellektuelle, Gala Amin, sier det i The Guardian: Gjenopprett stabiliteten, gjenopprett turismen, gjenopprett tilliten fra investorene. Bare slik kan økonomien reddes.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Ikke gode tegn

For å få til det kreves det mer enn protestpolitikk. Man trenger en samlingsregjering, en politisk elite og et folk om er villige til å dra i samme retning. De siste dagenes demonstrasjoner og politiske manøvre er ikke gode tegn i så måte, siden polariseringen både på elite- og folkelig nivå bare ser ut til å styrke seg.

Hvis hendelsene disse dagene på en eller annen måte kan føre til at kompromissviljen øker hos de sentrale politiske aktørene vil dette være et avgjørende skritt i riktig retning. Men i dag virker det som det er for mye å håpe på.