Hva skjer hvis prisene bare fortsetter å stige?

Tallene for prisveksten i USA som kom torsdag ettermiddag, var det siste den amerikanske sentralbanken ønsket seg.

Igjen var prisveksten enda sterkere enn forventet, og viser at den har bitt seg fast på et høyt nivå.

Den årlige prisveksten er på 8,2 prosent. Kjerneinflasjonen, der blant annet energi er tatt ut, er på urovekkende 6,5 prosent.

Tallene understreker at den amerikanske sentralbanken ikke lykkes med å bremse prisgaloppen. Sannsynligvis kommer prisveksten til å fortsette oppover også i månedene fremover.

Øker sannsynligheten for mer sjokkterapi

Den usedvanlig høye prisveksten kommer på tross av flere, kraftige rentehevinger. Dagens tall øker sannsynligheten for nok en trippel renteheving på neste rentemøte.

Den amerikanske sentralbanken er nemlig lang mer redde for å gjøre for lite, enn å gjøre for mye, i kampen mot inflasjonen.

«Mine kollegaer og jeg føler en sterk forpliktelse til å få inflasjonen ned mot målet på 2 prosent. Vi har både verktøyene og gjennomføringsviljen til å gjenopprette stabile priser for amerikanske familier og bedrifter. Prisstabilitet er sentralbankens ansvar. Det er økonomiens grunnfjell. Uten prisstabilitet vil ikke økonomien fungere for noen», sa sentralbanksjef Jerome Powell da han satte opp renten for tredje gang på rad med 0,75 prosent poeng i september 2022.

Han fikk ingen drahjelp fra dagens tall.

Krevende balanse

Det internasjonale pengefondet IMF pekte i en dyster rapport tidligere denne uken på at både politikere og sentralbanker over hele verden nå balanserer på en knivsegg, og at det er verre om sentralbankene strammer for lite til enn for mye til.

Ifølge Handelsbankens sjeføkonom Marius Gonsholt Hov, har man allerede hatt dårlige erfaringer med sentralbanker som har reagert for lite og for sent mot det sterke prispresset.

Å gjøre for lite enda en gang, kan utløse enda hardere innstramminger på et senere tidspunkt, ifølge ham.

Smertefulle bivirkninger

Men rentemedisinen gir selvfølgelig også en rekke bivirkninger.

I USA omtaler man rentehevingene som at man legger den syke pasienten i koma, for å kunne fikse den. Operasjonen fører med seg smerter, men det er den eneste måten å bli frisk på.

Smertene kommer i form av dårligere tider for næringslivet og etter hvert økt arbeidsledighet. I USA har sentralbanken gjort det helt klart at hensynet til å få ned prisveksten, veier tyngre enn hensynet til arbeidsledigheten.

Det aller verste

Så til hovedspørsmålet: hva er det verste som kan skje?

For USA vil det være om man går over i en periode man kaller «stagflasjon». Da har man høy prisvekst, samtidig som at man har svak eller negativ vekst i økonomien – og høy arbeidsledighet.

Det er noe ulogisk i dette sett ut fra økonomisk teori; prisene burde jo ikke stige når folk har mindre å rutte med. Og det finnes heller ingen enkel løsning på problemet: tiltak for å motvirke lav vekst vil gjøre inflasjonen enda høyere, mens tiltak mot høy inflasjon vil gjøre veksten enda lavere.

Strammet kraftig inn

Forrige gang USA var i en situasjon som ligner, var på slutten av 70-tallet. Da steg styringsrenten fra et snitt på 11,2 prosent i 1979, til den toppet ut på 20 prosent i juni 1981.

Det førte til en enorm resesjon fra 1980-1982, og en arbeidsledighet på over 10 prosent. Men angrepet på inflasjonen funket. Fra en topp på 14,8 prosent i mars 1980, falt den til under 3 prosent i 1983.

Selv om vi er langt unna slike rentenivåer, er frykten likevel til å ta og føle på. De voldsomme reaksjonene i rentemarkedet torsdag understreker det.

Dagens prisveksttall bærer ikke bud om noe oppmykning i nær fremtid.