NRK Meny
Normal

Hva med litt folkeskikk?

Hvis man skulle være så uheldig å bli hovedperson i en roman, er det nok best å bare finne seg i det.

Deichmanske bibliotek, Oslo

Forfattere har til alle tider blitt påvirket av sin egen oppvekst, flytting, ekteskap, skildret sitt eget og andres liv. De bør likevel vise folkeskikk og tenke på konsekvensene, mener kronikkforfatteren. (Ill.foto)

Foto: Brun, Thomas / NTB scanpix

Agnes Moxnes er fast spaltist i Ytring på radio og nett.

Jeg sitter med en roman foran meg. Fra 2003.

Jeg har fått den av en kvinne som kan konstatere at dette er en roman som handler om henne. Absolutt mot hennes vilje.

Den er om hennes liv og hennes skilsmisse. Forfattet av den som stakk av gårde med mannen hennes, og gitt ut midt under skilsmissen.

Av et etablert forlag.

Boken jeg har foran meg er full av understrekninger, utropstegn og kommentarer. Noen gjort med illsint, krenket blyant.

-Dette skrev jeg i en privat sms, står det. Dette er mitt hus, mønstret på mitt sengetøy, plakaten jeg har på veggen. Dette er hytta vår. Her er datteren vår. Her er da jeg drakk meg dritings på Metaxa og hadde mest lyst til å dø.

Dette er mitt ekteskap som går til helvete.

Jeg er så glad jeg ikke har en forfatter i familien.

Tett på livet

Beskrivelsene i romanen er detaljrike. Skrevet av en forfatter som har all makt til å definere hva som skjedde, og hvorfor. En forfatter som kan ønske å ødelegge, og som kan dukke sin egen konkurrent. Det er altså ikke vanskelig å lese dette som en ondsinnet roman.

Og for alle kollegene, vennene og familiene til dette ekteparet, var det åpenbart hvem romanen handlet om, og at privat krangel og skittkasting virkelig hadde nådd den store nasjonale vifta – ved å bli sendt ut til alle landets bokhandlere og kritikere.

Følg debatten: Facebook og Twitter

Kvinnen som opplever seg dypt krenket over denne bokutgivelsen kjenner fortsatt på kvalmen, sinnet og urettferdigheten fra 13 år tilbake. Hun gikk til sak mot forlaget. Hun ba dem trekke boken, ba dem tenke seg om i det minste, ba dem se at akkurat denne romanen var alt for tett på det som skjedde – omtrent samtidig.

Forlaget sa nei. De prøvde å kjøpe tausheten hennes. Hun sa nei, og gikk altså til sak. Og tapte – selv om hennes privatliv var krenket, og selv om personlige og huslige forhold var publisert for all verden.

Jeg lurer på hva slags selvbilde forfattere har. Eier de ikke folkeskikk?

Forfatterne forteller

Dette er en del av den debatten som pågår nå. Igangsatt av Aftenpostens anmelder Ingunn Økland. Debatten om en litteratur som er blitt så privatisert – at forfattere er begynt å bruke egne navn i romanene.

De skriver om levende mødre. Om ektemenn. De lar oss få innblikk i hvordan de nære omgivelsene graver dype grøfter i deres påvirkbare sjeler.

Jeg er så glad jeg ikke har en forfatter i familien. Og jeg lurer på hva slags selvbilde forfattere har. Eier de ikke folkeskikk?

«Vi må skrive som vi vil!» Roper de. I kor, faktisk. Urovekkende nok i seg selv, når vi snakker om en yrkesgruppe som påberoper seg originalitet og selvstendighet.

Og ja, selvsagt har forfattere til enhver tid latt sin egen virkelighet, sin egen oppvekst, flytting, ekteskap, togturer, hjembygdas industri – igangsatt og påvirket det de har skrevet.

Uten det hadde det sikkert ikke vært noen litteratur å skryte av.

De fleste som føler seg krenket av historiene i en roman, velger å holde kjeft.

Ofrene tier stille

Men det er lov å tenke, også for domstol, forlag og forfattere. Hva er dikteriske hensyn, og hva er privatlivets fred? Hvor langt kan man gå i å beskrive kriminelle forhold, eksponere enkeltmennesker og utnytte eget erfaringsstoff i ikke etterprøvbare romaner?

De fleste som føler seg krenket av historiene i en roman, velger å holde kjeft. Kanskje ikke så rart. Hun som saksøkte et forlag høsten 2003, endte opp med en total-regning på over 170 000 kroner, og måtte se at rettsaken ble brukt i reklamen for romanen!

Kanskje hun burde skrive en mot-roman?

Romanen om ikke å bli krenket av foreldre, søsken og gamle venner – men roman om å bli krenket av en roman.

Det kan bli desperate tider, folkens....

HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2, eller i nettradio når du vil.