Kronikk

Høyt spill i Cleveland - og i Philadelphia

Landsmøtene og visepresidentkandidatene kan bli viktigere enn vanlig når begge presidentkandidatene er så gamle og omstridte.

Clinton sammen med Senator Tim Kaine på scenen

Clintons valg av Tim Kaine som visepresidentkandidat er høyt politisk spill, skriver Hans Olav Lahlum.

Foto: SAUL LOEB / Afp

2016 har så langt vært et jordskjelvsår for det politiske etablissementet både i Storbritannia og USA. I USA begynte det med at høyrepopulisten Donald Trump fosset frem på republikansk side, samtidig som sosialisten Bernie Sanders fikk sensasjonelt stor oppslutning hos demokratene. Fellesnevneren er en lenge oppdemmet misnøye med den politiske eliten og etablissementet i de store partiene, som nå har nådd frem til overflaten.

Bernie Sanders' oppslutning i primærvalget viste tydelig at Hillary Clinton er sterkt omstridt, også i egne rekker. Under det demokratiske landsmøtet som starter mandag må hun skape positiv oppmerksomhet om seg selv og partiet, og få ut et budskap som også kan treffe de gruppene som er skeptisk til hennes kandidatur.

Kan avgjøre valget

En av måtene å gjøre dette på er ved valg av visepresidentkandidat. Valget i 1960, da Lyndon B. Johnson sikret demokratene knepne seire i Texas og flere andre viktige sørstater, nevnes ofte som det siste eksemplet på at en visepresidentkandidat har avgjort et presidentvalg. Kanskje undervurderes betydningen av visepresidentkandidatene da litt.

Bernie Sanders' oppslutning i primærvalget viste tydelig at Hillary Clinton er sterkt omstridt, også i egne rekker.

Flere jevne valg fra nyere tid kunne kanskje fått et annet utfall om den som tapte hadde truffet bedre med visepresidentkandidaten. Og visepresidentkandidatene kan bli enda viktigere enn vanlig når begge presidentkandidatene – som i år – er gamle og sterkt omstridte.

Ingen utstrakt hånd

Hillary Clinton styrket sin profil som et solid og moderat alternativ til Trump gjennom valget av Virginia-senatoren Tim Kaine. Virginia er en av de viktige vippestatene som kan avgjøre høstens presidentvalg, og Kaine medfører liten fare for skandaler.

Valget av ham er likevel høyt spill. Kaine kommer i likhet med Hillary Clinton fra sentrum-høyre i det demokratiske partiet. Han er ingen utstrakt hånd til det store mindretallet som kjempet for at Bernie Sanders skulle bli demokratenes kandidat, og har begrenset appell til de unge velgerne som Clinton stadig sliter med å mobilisere.

To utpregede etablissementskandidater

Clinton satser på at venstresiden og de unge uansett vil stille opp for henne i november, og frir i stedet til de gjenværende svingvelgerne i sentrum. Hun stoler samtidig på at hun vil få tilstrekkelig støtte fra kvinner og ikke-hvite velgere, selv med en eldre hvit mann som visepresidentkandidat.

Men i et år preget av grasrotopprør, stiller demokratene altså med to utpregede etablissementskandidater. Valget av Kaine kan slik også styrke inntrykket av Hillary Clinton som egenrådig og arrogant.

Ingen samling bak Trump

Trump valgte derimot å appellere til konservative grasrotvelgere snarere enn til de gjenværende svingvelgerne i sentrum, ved å ta inn den svært verdikonservative Indiana-guvernøren Mike Pence som sin visepresidentkandidat. Pence har betydelig politisk erfaring både fra hjemstaten og fra Kongressen, men tilhører ikke det politiske toppsjiktet i Washington D.C. på en måte som svekker Trumps image som en politisk outsider.

Pence holdt en solid landsmøtetale, og styrker nok Trumps appell blant eldre og konservative hvite velgere. Men han kan neppe løse Trumps hovedutfordring med å vinne nye velgere blant unge, kvinner og ikke-hvite velgere, og Indiana får liten betydning ved presidentvalget.

Etter at fire barn og en ektefelle hadde vært oppe på talerstolen, lignet det hele stadig mer på et uvanlig egosentrisk og pompøst familieselskap.

Mot normalt så vi ikke under det republikanske landsmøtet en samling av partiet bak presidentkandidaten. De fire dagene i Cleveland ble i stedet en illustrasjon av hvor splittet partiet var. Det startet med en siste krampetrekning fra Trumps motstandere, da de på landsmøtets åpningsdag forsøkte å åpne en nødinngang for en annen kandidat ved å endre reglene slik at delegatene ble fristilt fra resultatene i delstatenes nominasjonsvalg.

Også de mange tomme plasser på tribunene første del av landsmøtet ble en iøynefallende illustrasjon av motstanden mot Trump. 93 år gamle Bob Dole var den eneste av partiets tidligere presidentkandidater som satt i salen da Donald Trump ble nominert.

Hele familien Bush boikottet landsmøtet, og det samme gjorde 2008-kandidaten John McCain og 2012-kandidaten Mitt Romney. Øyeblikket som kanskje vil bli husket mest fra dette landsmøtet, kom da Trumps hardeste konkurrent fra nominasjonsvalgene, Ted Cruz, ble buet ned fra scenen etter å ha avsluttet en lang tale med ikke å støtte Donald Trump.

En løs kanon

I partitoppenes fravær rykket i stedet familien Trump inn: Etter at fire barn og en ektefelle hadde vært oppe på talerstolen, lignet det hele stadig mer på et uvanlig egosentrisk og pompøst familieselskap. Da 70-årsjubilanten selv sto der på landsmøtets siste dag, holdt han den lengste og mest negative takketalen i moderne tid. De som håpet eller trodde at Donald Trump skulle fremstå som mer presidentaktig etter å ha sikret nominasjonen ble skuffet.

Mot normalt så vi ikke under det republikanske landsmøtet en samling av partiet bak presidentkandidaten.

Trump er fortsatt en løs kanon: Han fyrte løs med grovt skyts mot Hillary Clinton, svartmalte situasjonen etter åtte år under Obama, anklaget sine motstandere for korrupsjon og juks, og hevdet at alle de store problemene vil løse seg når han blir president. Hvordan han skulle klare det, sa han fortsatt lite om.

Det var en tale som begeistret hans tilhengere i landsmøtesalen, men som nok fikk toppsjiktet i det demokratiske partiet til å gni seg i hendene – og toppsjiktet i det republikanske partiet til gjemme hodet i hendene.

To upopulære kandidater

Vel 100 dager før valget er det beste argumentet for Hillary Clinton at Donald Trump er motkandidaten. Velgerne i etterkrigstidens USA har bare en gang latt samme parti beholde Det hvite hus tre perioder på rad. Meningsmålingene tilsier fortsatt at Hillary Clinton ville slitt hardt mot Marco Rubio eller en annen mer moderat republikansk kandidat.

Valget av Kaine kan styrke inntrykket av Hillary Clinton som egenrådig og arrogant.

Donald Trumps beste kort er at motkandidaten heter Hillary Clinton. Hun er et vandrende politisk etablissement som bærer med seg en stor bagasje av politiske skandalesaker. En veldig høy andel av velgerne sier at de ikke ønsker å stemme på Hillary Clinton, selv om en enda høyere andel sier at de ikke ønsker å stemme på Donald Trump.

Clinton er favoritt

Et landsmøte gir mye oppmerksomhet og er en god anledning til å få ut et positivt budskap som øker oppslutningen om partiet og kandidaten. Lite tyder på at republikanerne og Trump lyktes med det. Det blir spennende å se om demokratene vil lykkes bedre.

Konvensjonelle kriterier tilsier at Clinton bør vinne presidentvalget, men utviklingen så langt i 2016 tilsier at man ikke bør stole for mye på tidligere erfaringer. I den situasjonen kan disse fire dagene i Philadelphia bli viktige. Clinton og demokratene ligger litt foran på meningsmålingene. Hun kan rykke fra hvis de lykkes bedre enn republikanerne med å sende et positivt budskap fra sitt landsmøte.