Norge har et meget godt utgangspunkt for å møte svært krevende utfordringer i nær fremtid. Det er også dokumentert i Perspektivmeldingen 2017. «Som land har vi vært heldige, og vi har tatt gode valg», leser vi i en lovprising fra Frp- og Høyre-Regjeringen.
Det er bare én hake: De gode, langsiktige valgene vi har tatt i Norge, som kombinerer en sterk velferdsstat og et regulert arbeidsmarked med høy verdiskaping, har enten Frp eller Høyre, eller begge, ofte kjempet i mot. I regjering har de to partiene tatt valg som undergraver den modellen de nå roser.
Eksemplene er pinlig mange.
Selvmotsigelsene står i kø
Frp kjempet i alle år i mot pensjonsreformen som alene vil «spare» staten for over 200 milliarder kroner i 2060 i følge SSB - den uten sidestykke viktigste reformen for å sikre en bærekraftig velferdsstat i fremtiden.
Frp var – og er – motstandere av handlingsregelen for bruk av oljepenger som har bidratt til at vi har et oljefond som kan betale for økte utgifter til flere eldre i fremtiden.
Regjeringen skriver at «den nordiske velferdsmodellen har tjent oss vel». Jeg er enig. Men Siv Jensen er ikke enig. Så sent som i 2013 raljerte Jensen over at denne modellen står «i veien for det norske folk»
I meldingen lovpriser Frp og Høyre små forskjeller. Jeg er enig. Men Siv Jensen er ikke enig. I hennes eget partiprogram står at det ikke er en politisk oppgave å utjevne lønnsforskjeller.
Regjeringen lovpriser også den norske arbeidslivsmodellen og skriver: «Høy grad av koordinering i lønnsdannelsen bidrar dessuten til jevn inntektsutvikling mellom ulike grupper». Jeg er enig. Men Siv Jensen er ikke enig. Frp vil avvikle de samordnede oppgjørene, selve bærebjelken i den norske arbeidslivsmodellen.
Høyres kamp mot den norske samfunnsmodellen har ikke vært fullt så hodeløs. Men historisk har Høyre slept beina etter seg i utviklingen av velferdsstaten. Ett eksempel er likestillingen og velferdsordninger som pappapermisjonen som har gjort at flere kvinner er kommet i arbeid.
Og Høyre har, ikke minst, motarbeidet den mest sentrale delen av den norske samfunnskonstruksjonen, arbeidslivsmodellen. I alle år har Høyre, for eksempel, foreslått å kutte fradraget for fagforeningskontingenten. Når det blir dyrere å være med i en fagforening, vil færre være organisert.
Følg NRK Debatt: og
Økte forskjeller reduserer vekst
Historisk har Frp og Høyre vært i mot viktige deler av den norske modellen. Derfor er det heller ikke overraskende at Frp og Høyre i regjering de siste fire årene har svekket den samfunnsformen som perspektivmeldingen omfavner.
La meg nøye meg med ett talende eksempel: Skatt og oljepengebruk.
Frp og Høyre har slått alle rekorder i oljepengebruk. Penger vi trenger i fremtiden, er brukt nå. Det er kortsiktig politikk – ja, så kortsiktig at allerede i neste stortingsperiode venter en bråbrems i innfasingen av oljepenger, i følge Regjeringen selv.
Det er ille. Men det blir verre. En stor del av økningen i bruken av oljepenger har gått til skattekutt til den delen av befolkningen som har aller mest fra før. Resultatene ser vi allerede. Jobbveksten i privat sektor er svært lav, men de økonomiske forskjellene i Norge øker nå mer enn på mange år.
Frp og Høyre gjør altså det motsatte av hva dyktige byråkrater i Finansdepartementet skriver er langsiktig og klokt for å forberede Norge på krevende tider. Små forskjeller er, står det i meldingen, «viktig for å unngå sosial uro, politisk ustabilitet og svekket tillit til det politiske systemet. Store og økende forskjeller kan også være uheldig for den økonomiske veksten.»
Nettopp.
Nye jobber og ansvarlig økonomi
Frp og Høyre springer ut av en politisk tradisjon som vil ha mindre felleskap, mer privatisering og mindre innflytelse for fagforeninger. Det er en ærlig sak. Men den norske samfunnsmodellens resultater viser at vi i de krevende årene som kommer, har alt å hente på å stå i mot.
Vi trenger en økonomisk politikk som gjør oss bedre i stand til å betale for fremtidens velferdsstat. Da må vi si nei til usosiale skattekutt. Vi foreslår i stedet en moderat økning i skattene for dem som har mest fra før.
Vi trenger å sikre trygghet i arbeid og unngå at presset på standarder og anstendighet i deler av norsk arbeidsliv undergraver den norske arbeidslivsmodellen. Da må vi si nei til mer midlertidighet og ja til en skjerpet innsats mot sosial dumping.
Vi trenger å investere mer i å kvalifisere oss for arbeid gjennom et langt arbeidsliv. Da må vi istedenfor usosiale skattekutt bruke de store pengene på de viktigste oppgavene, som tidlig innsats i skolen, flere læreplasser innen yrkesfag og en bred, forpliktende avtale med arbeidslivets parter om livslang læring.
Vi trenger en agenda for fornyelse av offentlig sektor som griper tak i det viktigste. Da må vi prioritere temaer som digitalisering av helsesektoren og investeringer som gjør det mulig for flere eldre å bo lenger i eget hjem, ikke fordyrende reformer som bare øker byråkratiet.
Og ikke minst: Vi trenger flere jobber i privat sektor. Da trenger vi ikke passiv næringspolitikk, men en strategisk og ambisiøs stat som satser på næringer hvor Norge har unike fortrinn, som havnæringene og helse- og velferdsteknologi.
Det hersker ingen tvil, eller uenighet, om at det venter krevende oppgaver for Norge de neste tiårene.
Men mer kortsynt høyrepolitikk, som økte underskudd på statsbudsjettet, større økonomiske forskjeller og mer utrygghet i arbeidslivet, vil bare gjøre utfordringene enda vanskeligere å møte i tiden som kommer.
Ingen falske festtaler om den norske modellen fra Frp og Høyre endrer på det.
