NRK Meny
Kommentar

Hizbollah har kastet terningen

I beste fall kan en internasjonal innblanding stabilisere den indre krigen i Syria. Men den vil fortsette fordi ingen av sidene er sterke nok til å vinne.

Syria

Syriske tropper tar kontroll over en landsby noen få kilometer unna Qusayr, på grensen til Libanon 13. mai i år. Nå har krigen flyttet seg nærmere den libanesiske grensen, og Hizbollah er med på Assads side.

Foto: JOSEPH EID / Afp

Det vil bli en varm og farlig sommer i Midtøsten, særlig i Syria. Uansett om krigen om makten i Damaskus får flere aktive aktører, er ingen sterke nok til å vinne hele landet. Og ettersom borgerkrigen trekker ut, øker faren for at en enda større del av Levanten skal settes i flammer.

Splittet

Det er frykten for at borgerkrigen i Syria skal spre seg til nabolandene som gjør at USA og Russland begge støtter en konferanse mellom opprørerne og Syrias ledelse. Men denne vil ikke føre til fred. USA og Russland har ulike interesser. Russerne støtter Assad, mens USA vakler. EU er også splittet, men i går kveld ble de i prinsippet enige om å oppheve våpenboikotten mot opprørerne. I praksis får det ingen betydning, det er mer som et pressmiddel mot det syriske regimet.

Russerne støtter Assad, mens USA vakler.

Odd Karsten Tveit, utenriksmedarbeider i NRK

I beste fall kan en internasjonal innblanding stabilisere den indre krigen i Syria. Men den vil fortsette fordi ingen av sidene er sterke nok til å vinne. I nabostaten Libanon varte borgerkrigen som begynte i 1975 i 15 år. I 1990 var krigsherrene utmattet og lot seg betale ut av Saudi-Arabia. Nå er Saudi-Arabia på opprørerens side.

LES OGSÅ: – Våpenboikotten er oppheva

Nasralleh krysset Rubicon

I helgen viste Libanons mektigste mann, Hassan Nasrallah, at han hadde «kastet terningen». Hizbollahs leder lød som et ekko av Julius Cæsar da keiseren krysset elven Rubicon. Over 2060 år senere sa generalsekretæren at Hizbollah var gått over grensen og vil kjempe til siste mann på den syriske presidentens side.

Hizbollahs leder lød som et ekko av Julius Cæsar da keiseren krysset elven Rubicon.

Odd Karsten Tveit, utenriksmedarbeider i NRK

Dette var ingen stor hemmelighet. Geriljaen hadde tidligere sagt at den «beskyttet» enkelte syriske byer der innbyggerne var libanesere. Hizbollahs menn sto også utenfor helligdommer i Damaskus, der Sayda Zeinab, datter til Ali, barnebarnet til profeten Mohammed og datter av sjia-islams første imam, er begravd.

Argumentet Nasrallah brukte for aktivt å gå inn i Syrias borgerkrig var at «ekstremistene» var en fare for Libanon. For Hizbollah er Assads regime «selve ryggraden», sa generalsekretæren. «Motstandsbevegelsen kan ikke stå med armene i kors når ryggen er brukket,» fortsatte han. Nasrallah har med dette ikke bare utfordret deler av NATO-alliansen og de arabiske kongedømmene i Golfen. Han har også utfordret de syriske opprørerne og Libanons sunnimuslimer.

Hva så med Israel?

Israels viktigste strategiske mål overfor Syria er å ha et stabilt, rolig forhold til regimet i Damaskus. Da statsminister Yitzhak Rabin i oktober 1995 fortalte Egypts president Hosni Mubarak at det kunne bli fred mellom Israel og Syria, var ikke dette løst prat. To uker senere var Rabin død, drept av en fanatisk israelsk

Teknisk har Israel og Syria vært i krig siden 1948, og Syria har ikke anerkjent den sionistiske nabostaten.

Odd Karsten Tveit, utenriksmedarbeider i NRK

jøde som ikke ville at Rabin skulle gjennomføre Oslo-avtalen om selvstyre for palestinerne. Rabins etterfølger, Shimon Peres, fulgte ikke opp, og de israelske statsministrene som kom senere, var heller ikke rede til å følge i Rabins fotspor mot Damaskus. Til tross for dette er det lite som tyder på at den israelske regjeringen ønsker at Bashar al-Assad skal falle med det første.

I de siste 40 år har regimet i Damaskus sørget for at det har vært ro på fronten langs de israelsk-okkuperte Golanhøydene. Teknisk har Israel og Syria vært i krig siden 1948, og Syria har ikke anerkjent den sionistiske nabostaten. Selv da Israel invaderte Libanon i 1982 for å knuse PLO, og det kom til kamper med syriske styrker der, var det fred på Golan.

Israels mann i Damaskus

Selvsagt er ikke en langvarig borgerkrig i Syria i Israels interesse. Kaoset i Syria trekker til seg radikale islamister fra mange land som kan true stabiliteten i Israels nabostater, hvis de vinner i Syria. Derfor vil israelerne være mer eller mindre nøytrale, også for å unngå at Assad-regimet skyter med raketter mot Israel.

Kaoset i Syria trekker til seg radikale islamister fra mange land som kan true stabiliteten i Israels nabostater, hvis de vinner i Syria.

Odd Karsten Tveit, utenriksmedarbeider i NRK

Da det israelske flyvåpenet tidligere i mai angrep en kolonne i Syria, ville det offisielle Israel ikke ta på seg skylden for bombingen. Forsvarsminister Moshe Ayalon sa bare at Israels politikk gikk ut på å forhindre at det kom strategiske våpen fra Syria til Libanon. Parallelt med budskapet til Damaskus, sørget israelerne for at president Bashar al-Assad fikk vite at Israel ville forholde seg nøytral i borgerkrigen. Med andre ord er den syriske presidenten for tiden Israels mann i Damaskus.

Det betyr ikke at Israel vil gjøre noe aktivt for alles øyne slik at Assad skal holde seg i live i presidentpalasset på en høyde med utsikt til Damaskus by. Og selv om ledere i Tel Aviv og Vest-Jerusalem regner med at det nåværende regimet før eller senere vil falle, ser de seg ikke tjent med å være en pådriver.

LES: Le Monde mener å kunne bevise bruk av kjemiske våpen

Beholdt integriteten

Professor Eyal Zisser ved Tel Aviv Universitet skrev for noen dager siden at det syriske regimet fortsatt står på to ben og slåss. Regimet har beholdt integriteten og enheten blant de militære og sikkerhetsstyrkene, regjeringsapparatet og det sosialistiske Baath-partiet. Regimet beholder også støtte blant store deler av det syriske samfunn, særlig blant koalisjonen av minoritetene som er grunnpilaren for Assads regime, alawittene, druserne, de kristne, ja selv betydelige deler av den sunnimuslimske befolkningen i Syria.

Den israelske professoren er ikke alene når han mener at borgerkrigen i Syria kan fortsette i mange år framover. Bare et samlet internasjonalt samfunn kan stanse det hele.