Kronikk

Historieforfalskninger rammer Gyldendals omdømme

Marte Michelets bok drar våre foreldre og besteforeldres livsgjerning ned i søla og det ved hjelp av sakprosaavdelingen i Norges største forlag.

Ragnar Ulstein

Ragnar Ulstein, som døde i fjor 99 år gammel, er en av historikerne som anklages for å ha «dysset ned, sminket over, eller hemmeligholdt vesentlig informasjon» om Hjemmefrontens håndtering av aksjonen mot jødene i Michelets bok. Nå vurderer etterkommere etter flere krigshelter rettslige skritt for å berge ettermælet til sine fedre og bestefedre.

Foto: Alf-Jørgen Tyssing / NRK

Flere av Marte Michelets hovedpåstander i boken «Hva visste Hjemmefronten?» er nå beviselig feil.

«Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?» av historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen (Dreyer) bekrefter at den kritikken som ble reist mot Michelet i 2018 var riktig.

Vi er etterkommerne til noen av de sentrale personene Marte Michelet anklager. I to år har vi levd med en bok som beskylder våre fedre og besteforeldre for ikke bare å ha sviktet jødene, men sviktet dem med vilje.

Svik og hemmelighold?

Bokens hovedpåstand er at Hjemmefronten fikk tidlige varsler om jødeaksjonen, men at å redde jøder «hadde svært lav prioritet» – fordi de var jøder. Hvis dette er riktig, er altså disse nordmenn som skulle kjempe mot nazismen, på et vesentlig punkt selv lik nazistene. Dette er rystende anklager, men dette er altså Michelets ærend.

I forsøket på å bygge opp påstanden, brunbeiser hun motstandsmenn som Tore Gjelsvik og spesielt Arvid Brodersen.

Også den høyt dekorerte motstandsmannen Gunnar Sønsteby anklages for å ha antisemittiske holdninger og for å stenge sine fluktruter for jødene.

Og den kanskje største helten av dem alle i redningsaksjonen for jødene, Alf T. Pettersen, blir anklaget for å være styrt av profittmotiv.

Når vi kjøper en sakprosabok fra et velrennomert forlag, forventer vi at arbeidet er gjort rett og redelig.

Til sist anklager Michelet historikere etter krigen for å ha «systematisk sminket bort» sannheten om jødeaksjonen. Historikeren som anklages spesielt er Ragnar Ulstein, men også Tore Gjelsvik og andre etterkrigshistorikere helt fram til vår tid kritiseres for å ha «dysset ned, sminket over, eller hemmeligholdt vesentlig informasjon» om Hjemmefrontens håndtering av aksjonen mot jødene.

Grove usannheter

Marte Michelet tillegger våre fedre og besteforeldre dypt uetiske motiver og holdninger, og mener disse «skyggesidene» forsinket og begrenset innsatsen for å berge jødene og dermed var årsak til at flere endte i nazistenes dødsleirer.

Fra å være sett på som hjelpere, blir de nå gjort medansvarlige. De vi trodde var våre forbilder, skal ha sviktet vårt samfunns grunnleggende idealer, skal vi tro Michelets framstilling.

Når en bok bryter så radikalt med gjeldende forskningsstatus, må kildebruken være bunnsolid. Nå viser det seg at selv de to faghistorikerne som forlaget brukte som konsulentene til boken i 2018 hadde vesentlige innvendinger, som vi skal komme tilbake til lenger nede.

Nylig kom motboken, «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?». Denne viser i detalj, på område etter område, «omfattende og alvorlige feil» i Marte Michelets bok.

Michelet henger for eksempel Alf T. Pettersen ut som profittjeger. Av over 2000 jøder i Norge på den tiden, ble omtrent 1000 av dem reddet ut av landet. Alf T. Pettersen var med på å hjelpe 350 av dem.

Kildebruken til Michelet er ikke annet enn sjokkerende.

I den grad jødene og andre sivilister betalte for seg, blir dette grundig gjort rede for i motboken. « ... vi finn ikkje hald i kjeldene for at nokon i Carl Fredriksens Transport dreiv systematisk svindel og utpressing av norske jødar for eiga vinning», skriver historikerne (s289).

Og påstanden om at de norske studentene skal ha fått mer hjelp – fordi de var nordmenn, er også grundig tilbakevist.

« ... vår gjennomgang syner at jødane vart sende raskare til Sverige enn studentane, sjølv om fluktorganisasjonane var betre utbygde og meir koordinerte seinhaustes 1943» da studentene måtte flykte sammenlignet med da jødene flyktet året før, skriver historikerne Berggren, Tangestuen og Bruland (s288).

Omfattende kildejuks

At Gunnar Sønsteby skulle ha stengt sine flyktningruter for jøder, er «heller ikkje rett», konkluderer historikerne (s288). «Tvert imot syner kjeldene at Sønsteby var aktivt involvert i å få jødar ut av landet».

Påstanden om Sønsteby er spesielt grov siden «Michelet [endrar] på innhaldet i kjelda ho siterer frå, samtidig som ho hevdar at lett tilgjengeleg kjeldemateriale ikkje har vore mogleg å oppdrive».

Kildebruken til Michelet er ikke annet enn sjokkerende. Historikerne skriver: «Gjennomgangen vi har gjort av kjeldebruken og noteapparatet til Michelet, syner gjentekne feil og påstandar på sviktande empirisk grunnlag: Det er misvisande sitatkutt. Opplysningar er fleire stader endra slik at det som står i boka, ikkje samsvarer med det som står i kjelda. Fleire sitat er ikkje korrekt attgjevne» (s235-249, og s290).

Boken har altså falt sammen som et korthus.

Etter motboken gikk sakprosaavdelingen i Gyldendal Norsk Forlag straks i forsvar og hevdet Michelets påstander står støtt. Men hvordan kan påstandene stå støtt når sentrale kilder påstandene hviler på, viser seg å være gale?

Dette handler ikke om å «rette i fotnoter» som forfatteren hevder, eller om «valg av perspektiv», som forlagssjef for sakprosa Reidar Mide Solberg hevder. Boken har altså falt sammen som et korthus.

Forlaget på overtid

Presset på forlaget og forfatteren er nå derfor stort. Administrerende direktør i Gyldendal, Arne Magnus skriver i disse spaltene sist lørdag at de nå er «i prosess med å gå grundig gjennom de nye funnene som har kommet frem i motboken».

Magnus skriver at «[o]m det fremkommer grunnlag for beklagelse, vil vi gi det.» Det er tydelig at forlaget nå ønsker en tenkepause. Det er forståelig, men vi minner om at forlaget lenge har vært kjent med at Michelets bok var skjemmet av mange alvorlige feil.

Fra å være sett på som hjelpere, blir de nå gjort medansvarlige.

Dette ble synliggjort i debatten i 2018–2019. En av etterkommerne etter Alf T. Pettersen, Jon Elling Whist, tok da kontakt med forlaget og påpekte en rekke feil vedrørende sin far.

Forlaget svarte at en gjennomgang ville ta tid fordi forfatteren ikke var tilgjengelig. I mellomtiden reiste Michelet rundt og holdt foredrag. Etter åtte måneder uten svar, tok Whist kontakt på nytt.

Svært lite av det som ble påpekt ble endret. Hovedinntrykket, at Whists far var en profittdrevet menneskesmugler, ligger fortsatt fast i boken.

Hva visste forlaget?

Selv Gyldendals to eksterne fagkonsulenter, førsteamanuensis Anette H. Storeide og professor Tore Pryser hadde vesentlige innvendinger mot viktige deler av manuskriptet i 2018, ikke minst mot hvordan Alf T. Pettersen ble beskrevet av Michelet. Dette er mildt sagt oppsiktsvekkende nyheter.

Storeide uttaler nå til Vårt Land at: «Jeg hadde ikke tilgang til kildematerialet da jeg leste. Jeg kom med flere innvendinger mot og spørsmål om hvilke kilder som var brukt, om det virkelig kunne stemme at visse påstander hadde hold i kildematerialet og anbefalte at spesifikke formuleringer ble modifisert eller differensiert».

Etter å ha stilt spørsmål ved kildebruken får Storeide likevel ikke oversendt kildene til vurdering. Og det er jo som kjent bruken av kildene som er hele denne sakens kjerne. Hvis konsulentene hadde fått studere kildene, ville det ha stanset boken?

Marte Michelet tillegger våre fedre og besteforeldre dypt uetiske motiver og holdninger.

Pryser sier til Vårt Land at han var sterkt uenig i «vurderingen av Arvid Brodersen som nazist». Tross disse advarslene, legger boken stor vekt på å beskrive Brodersen som en med høyreekstreme meninger, ja sågar med nazistiske sympatier.

Men det stanser ikke her: Når motboken kom ut for en måneds tid siden, så var det nettopp disse fagkonsulentene som forlaget skjøv foran seg som garantister for at boken var historiefaglig solid.

I en kronikk 18. november skriver Gyldendals forlagssjef for sakprosa, Reidar Mide Solberg følgende: «I tillegg gjennomførte Gyldendal omfattende kvalitetskontroll før boken gikk i trykken. En rekke konsulenter – både historikere og andre – leste manus og kom med kritiske kommentarer og merknader. Boken ble grundig faktasjekket».

Er dette typisk for hvordan Gyldendals Norsk Forlags sakprosaavdeling sjekker fakta? Man mottar alvorlige innvendinger, og lar dem ligge? Og deretter påstår at boken er «grundig faktasjekket»?

Rettslige skritt

Selvsagt finnes det eksempler på både overgrep, svindel og svik. Mye av dette er kjent. Og ingen skal skjermes for kritikk. Vi er heller ikke ute etter sensur.

Historikere må nå gjerne kaste seg over kildene på nytt. (Det er fortsatt mange kilder og fotnoter til Michelet som ikke er gjennomgått). Men når vi kjøper en sakprosabok fra et velrenommert forlag, forventer vi at arbeidet er gjort rett og redelig.

Våre fedre og besteforeldre henges nå ut fordi de med vilje har unnlatt å hjelpe mennesker i nød, og at de og andre bevisst har holdt dette skjult etter krigen.

Michelets bok drar våre foreldre og besteforeldres livsgjerning ned i søla ved hjelp av manipulert kildebruk i en konspiratorisk anlagt bok – og det ved hjelp av sakprosaavdelingen i Norges største forlag.

Vi er derfor i kontakt med advokat John Christian Elden for å vurdere rettslige skritt. Norsk lov gir beskyttelse mot injurier. Den retten ønsker vi å benytte oss av, hvis nødvendig, ikke bare for å berge ettermælet til våre egne, men for at kommende slekter skal få et mest mulig sannferdig bilde av krigshistorien.

FØLG DEBATTEN: