Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
Det blir laget en tv-serie om den korrupsjonstiltalte politimannen Eirik Jensen basert på hans selvbiografi med tittelen «På innsiden». Jensen gikk ut fra politihøyskolen for rundt 35 år siden, og er i dag landets mest kjente politimann, ofte omtalt som en legendeskikkelse i politiet.
Eirik Jensens skyld eller uskyld er ikke prøvd i retten, så uavhengig av hans sak og utfallet av den trigger likevel spørsmålet: Hvorfor er det sånn, at det er de slemme guttene i klassen, de som følger sin intuisjon, bryter reglene og lager sine egne metoder, som mytologiseres i populærkulturen? Det har blitt laget film om Nokas-banden, og det vil bli skrevet mye om David Toska i ettertiden. Men ville du vite noe om han politimannen som ble skutt og drept på bankplassen, måtte du nærmest være til stede i begravelsen.
Grenselandet
Populærkulturen dyrker alt som befinner seg i grenseområdene, utenfor de faste strukturene. Det mest grunnleggende er ungdom – mellom barn og voksen. Eller se på Michael Jackson som verken var hvit eller sort. Eller David Bowies tvekjønnede Ziggy Stardust-karakter. Populærkulturen dyrker det som befinner seg i grenselandet mellom rett og galt. Hvem som er den mest moralske personen – røveren eller sheriffen – er et klassiske motiv i litteratur-, musikk- og filmhistorien.
Helt grunnleggende kan sympatien med kriminelle sees i en kristen humanistisk tradisjonen der man støtter samfunnets utstøtte. Du finner motivet i Robin Hood-myten. Eller hos westernhelten Jesse James.
I krimlitteraturen er selve essensen etterforskeren som tenker selv, følger sitt instinkt og tar loven i egne hender for å komme forbi et korrupt system. Dirty Harry var den moderne versjonen av westernhelten. Og det er nok denne mytiske figuren vi vil se i TV-serien om Eirik Jensen.
Mer dialog med de kriminelle
Så har du alle filmene om de som befinner seg på gal side av loven. Her er poenget det samme: De viser de kriminelles menneskelige og sympatiske sider. Tony Sopranos gikk til psykologen; han strevde med sitt og var nesten som alle andre. I filmen Heat møtes disse to figurene, politi og røver, i rollen til Al Pacino og Robert De Niro. De setter seg ned og har en samtale. Og de konkluderer med at de antageligvis har veldig mye til felles.
Budskapet er at vi alle er mennesker. Og dette går igjen i Jensens retorikk: Hans prosjekt var et mer humant politi. Hans metode var mer dialog med de kriminelle miljøene. Eirik Jensen skriver selv krimromaner. Han elsker motorsykler og er venn med Bandidos-medlemmer. Han har et utseende man forbinder med rockestjerner og outlaws.
Det ekte moralske mennesket
I antropologien har man begrepet å ’go native’, å bli som de innfødte. Det skjer når den som skal observere et samfunn, blir en del av dette samfunnet, og begynner å dele deres verdier og synspunkter. Dette skjer i filmen Donnie Brasco, der Johnny Depp skal infiltrere en mafia, men ender opp med å snakke som og tenke som de kriminelle han egentlig skulle pågripe.
FØLG DEBATTEN: og
Eirik Jensen sier han har mer respekt for enkeltpersoner i det kriminelle miljøet enn han har for visse personer i politiet. Jeg skal ikke vurdere om Jensen er skyldig eller ei.
Men det er liten tvil om at populærkulturen har noe av skylda. I over hundre år har den romantisert kriminelle, skapt myter og oppfordret alle til å være kritiske til makten og den flinkeste gutten i klassen. Den viser at det er grenselandet mellom rett og galt, på utsiden av systemet, og ”på innsiden” av virkeligheten, at det ekte, moralske mennesket kan tre frem.
Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i«Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.
