Kronikk

Hatet som dreper

22 juli var ingen tilfeldig katastrofe. Den bygget på holdninger, var begrunnet og målrettet.

Ingress Jonas og Astrid

Holdningene som førte til 22 juli finnes fortsatt. Vi har alle et ansvar for å konfrontere dem og hindre at de igjen leder til handling som tar liv, skriver kronikkforfatterne.

Foto: Terje Pedersen / NTB

Mange av de som overlevde angrepene i regjeringskvartalet og på Utøya, har i det siste delt sine grusomme beretninger fra sommerdagen for ti år siden, på film, i bøker og artikler. De fortjener en stor takk. Vi vet at det for flere har kostet mye å dele. Men det er viktig. Det er avgjørende.

Vi trenger å snakke sant og ærlig om 22. juli. Og om hvor brutalt, blodig og virkelig det var. Det er nødvendig òg for at vi skal forstå hvorfor det skjedde, og hva vi som enkeltmennesker og samfunn kan gjøre for å forhindre at det skjer igjen.

Terroristen 22 juli begrunnet handlingen sin. Han hatet mennesker for deres bakgrunn og verdier. Han blinket ut barn, ungdom og voksne i Arbeiderpartiet og AUF, som han mente hjalp muslimene å ta over Norge og Europa. Han advarte mot kvinnefrigjøring og de som kjempet mot rasisme.

Høyreekstremistisk terror utføres ofte av ensomme ulver, men de tilhører en flokk.

Breivik var alene om handlingen. Og han er dømt for den. Setter det et punktum for den trusselen 22. juli representerer? Nei. Vi svikter i beredskapsarbeidet om vi tror det.

De samme holdningene og det samme hatet som 22. juli-terroristen hadde, har ledet til terror og drap flere ganger etter 2011.

For selv om Breivik – i likhet med terroristen som drepte over 50 mennesker i to moskeer i New Zealand i 2019, og norske Manshaus som angrep en moské i Bærum samme år – er såkalt soloterrorist, har de et hav av meningsfeller som heier dem fram.

Forskere understreker dette: Høyreekstremistisk terror utføres ofte av ensomme ulver, men de tilhører en flokk. Derfor må vi forstå hva som skaper slike flokker, og hvordan vi kan forebygge at de dreper og truer samfunn og medmennesker.

Vi vet at det finnes en rekke plattformer og chatteforumer på internett der det deles og dyrkes et livsfarlig hat som utvikler og sprer ekstreme ideer om vold og drap. Dette hatet kan effektivt radikalisere unge mennesker, særlig unge hvite gutter. Og i verste fall drive dem til terrorhandlinger.

Det er viktig å få mer kunnskap og bevissthet om hva som samler og motiverer de som dreper.

Det kan oppleves ekstremt for oss utenfor og vi kan føle oss maktesløse i møte med dette mørke, dødelige, dypet på nettet. Men vi er ikke maktesløse.

Det finnes grep vi kan ta og ting vi kan gjøre. Både for å kjempe mot holdninger, regulere hva som er tillatt og styrke det som beskytter oss mot nye angrep.

Derfor legger vi i Arbeiderpartiet og AUF fram en plan bestående av 10 punkter mot rasisme og ekstremisme. Den bygger på mer kunnskap, økt bevissthet og styrket beredskap.

Først og fremst er det viktig å få mer kunnskap og bevissthet om hva som samler og motiverer de som dreper. Her er det tatt viktige grep, som opprettelsen av C-Rex, et senter for forskning på høyreekstremisme i 2016. Vi trenger enda mer slik forskning.

Vi ser at hatet ofte rettes mot en gruppe mennesker, som har variert gjennom tidene; jøder, kvinner, homofile og andre marginaliserte grupper.

For Breivik, og terroristene som har kopierte han siden, var islam og muslimer hovedfienden.

Deres hat er næret på rasisme og høyreekstremisme. Men det finnes også miljøer i Norge som dyrker antisemittisme og ekstrem islamisme. Felles er at det ofte er rasemotiverte hat og konspirasjonsteorier som gir støtte og mening til terroristenes handlinger.

Det er her vi alle kan bidra. For dettet hatet; denne rasismen og disse konspirasjonsteoriene, dukker stadig oftere opp til overflaten og er synlige i samfunnsdebatten og på internett.

22. juli avslørte et kunnskapsbehov om høyreekstremisme.

Det trengs ikke ett enkelt oppgjør. Dette er noe vi kontinuerlig må jobbe med. Vi må sammen, våge å bry oss, stille spørsmål og si stopp. I tillegg må vi sette kunnskapen i system, så vi vet at den når alle.

Vi må sørge for at historien om 22. juli blir bragt videre på en god måte som også tar for seg hva som drev handlingene.

Vi må også sørge for at læringsarenaer som Utøya er tilgjengelig for flere.

Vi må lage gode tiltak på tvers av sektorer, fra barnehage og skole, til kultur og idrett.

Forskere har pekt på at 22. juli avslørte et kunnskapsbehov om høyreekstremisme. Ti år etter 22 juli vet og kan vi mer. Men arbeidet må fortsette.

Det høyreekstreme landskapet er i stadig endring, og PST advarer. Hos politiet på Manglerud og Stovner i Oslo, er det i dag et miljø som er langt framme på hatkriminalitet, særlig på nett.

Dette arbeidet må styrkes i alle politidistrikter.

Den norske samfunnsmodellen med høy tillit, små forskjeller og en sterk offentlig sektor, er antagelig vår aller beste beredskap mot at mennesker faller utenfor og søker tilhørighet i ekstreme miljøer og blir radikalisert. Det er også et godt utgangspunkt for å gjøre den fysiske beredskapen bedre.

Solidariteten og troen på likeverd står sterkt i Norge. Det viste vi etter 22 .juli for ti år siden.

Et styrket politi og effektive og demokratiske sikkerhetstjenester er også avgjørende for å bekjempe voldelig ekstremisme. Vi trenger bedre informasjonsdeling mellom aktørene, og vi må sørge for at taushetsplikt ikke er et hinder for å oppdage og avverge terrorister.

Det trengs tettere samarbeid mellom Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten for å forebygge og forhindre terrorangrep. Blant annet ved at det lages en samlet og felles trusselvurdering fra E-tjenesten og PST.

Men skal vi bekjempe hat og konspirasjonsteorier holder det ikke med lover, reguleringer og økte budsjetter alene. Vi må ta ansvar sammen.

Solidariteten og troen på likeverd står sterkt i Norge. Det viste vi etter 22 .juli for ti år siden. Derfor er vi fylt med håp i troen på at vi kan klare å stanse framveksten av rasisme og ekstremisme. Men da må alle bidra!