Hilde Sandvik har forsøkt å sette i gang en debatt om psykoterapi med å spørre Kva om det Skårderud gjer, er farleg? Dessverre er det først og fremst blitt en debatt om Finn Skårderuds person og om Sandviks retorikk. Det jeg ser som kjernen i hennes kommentar har derimot druknet i debatten, nemlig spørsmålet: Hvilken terapiform er det egentlig som virker?
Svarer er at for en vanlig klient er det umulig å vite. Det går heller ikke an å vite om en terapeut er flink. Grunnen til det er at psykologer sjelden diskuterer fag, og bare med hverandre. Vi er redd for å tråkke hverandre på tærne. Effektforskningen er derfor ukjent for publikum – og for mange psykologer!
Går ikke an å vite
Årsaken til at det er slik er at vi psykologer er mer opptatt av at alle skal være venner enn av å finne ut hva som faktisk virker.
Norsk Psykologforening er både en fagforening og en faglig forening. Problemet er at de knapt kan ta noe klart standpunkt som faglig forening, fordi fagforeningen Norsk Psykologforening ikke kan støte halvparten av medlemmene fra seg.
Faglig uenighet
Forskningen har lenge vist at psykoterapi virker. Det er uenighet om hva som virker. Enkelt sagt finnes det to leire blant psykologene. Felles faktorer-leiren mener at terapeuten spiller større rolle enn metoden. Den heller mot å mene at relasjonen i seg selv bidrar terapeutisk.
Evidensbasert-leiren mener at dersom spesifikke metoder brukes på spesifikke lidelser, har metoden en effekt utover relasjonen. Relasjonen trenger bare være så god at klienten og terapeuten kan samarbeide.
Begge sider baserer seg på forskning, og hevder at den andre siden ikke leser forskningen riktig.
Effekt av narreterapi
I utlandet har man gjort effektstudier på terapi på samme måten som med legemidler – ved å sammenligne narreterapi med terapi basert på forskning. Narreterapien har gitt uventet god effekt.
Dette har blitt tolket som at relasjonen er viktigst. Altså at alle terapeuter bare kan fortsette som før fordi alt virker. Det er uheldig for fagfeltet. Vi er nødt til å finne ut hva som fungerer best.
Ullen uttalelse
Norsk Psykologforening har inntatt en doven mellomposisjon. Deres prinsipputtalelse om evidensbasert terapi er svært ullen: «Klinisk skjønn blir lett vurdert som like effektivt som vitenskap». Jeg mener de ikke er tydelige nok på at det vi som fagpersoner skal basere oss på skal ha utgangspunkt i empirisk forskning.
Det betyr ikke at vi ikke skal vise faglig skjønn. Manual-basert terapi, som blir kritisert av mange i dag, vil si at det finnes ei «kokebok» som terapeuten skal følge i behandlingen, komplett med instruksjoner om hva terapeuten skal si og hva klienten skal gjøre mellom timene. Når det gjelder visse lidelser, er denne type behandling svært effektiv.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter
Men en terapeut som ikke bruker sin kliniske ekspertise til å tilpasse manualen til situasjonen, har ikke tatt poenget. Det er ikke meningen at terapeutene skal være roboter.
Kan spare millioner
Noen psykologer mener at det alltid går ut over kvalitet hvis man tenker effektivitet. Men det er ingen lov som sier at en terapeut som bruker ti timer gjør en mer overflatisk jobb enn en terapeut som bruker femten.
Hvis alle som går i terapi trengte en time mindre, ville samfunnet spare millioner. Og de fleste klienter vil ut i jobb og skole så fort som mulig. Som terapeut ser jeg på jobben min som håndverk: Jeg skal konvertere trygdemottakere til skattebetalere, eller hindre skattebetalere i å bli trygdemottakere. Jeg skal å få klienten til å klare seg i det daglige, og ikke være lenger med på reisen enn at klienten får det til å fungere i hverdagen selv.
Må tåle å skifte praksis
For å få til bedre behandling må norske psykologer tåle å spørre hvordan klientene opplever de tilbudene de har fått, uten å være redd for at det kommer frem at noe vi trodde fungerte godt ikke gjør det likevel. Klienter som deler erfaringene sine fortjener å bli mottatt med større velvilje enn Sandvik er blitt til del.
«Mennesker» er kanskje den vanskeligste vitenskapen av alle. Vi vet slett ikke alt vi burde visst. Det var for eksempel inntil nylig uproblematisk å tro at debrifing etter traumer er en god idé – altså å gjennomgå en nylig opplevde forferdelig opplevelse i detalj sammen med en terapeut. Det har vist seg at det gjør vondt verre. Slik ny kunnskap må vi ta til oss – vi må tåle å skifte praksis.
Kan være farlig
For å svare på Sandviks spørsmål: Ja, psykoterapi kan være farlig. At både Skårderud og jeg har skadet klienter må vi nesten regne med. Selv om jeg gjør mitt beste – altså det vitenskapen sier jeg bør gjøre.
Det er mulig å bli mer deprimert og mer traumatisert av terapi – selv når terapeuten gjør sitt beste. Både å gå i terapi og å la være å gå i terapi innebærer risiko. Den beste måten å redusere risikoen er å basere seg på metoder fundert i forskningen og å lytte til klientenes erfaring. Det er vi ikke flinke nok til.
Les også:
