Debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, rådet nylig pasienter som er i behandling for spiseforstyrrelser i Finn Skårderuds behandlingsinstitusjon om å avslutte behandlingen sin der. Hun skriver: «Vonleg går det også opp for pasientane som får rom i Villa Sult (namnet på institusjonen, red.merk.) at det beste dei kan gjere er å flytte ut igjen.»
Det er uhyre alvorlig å gi et slikt råd. Sandvik grunngir sin anbefaling til pasientene med at psykiater Finn Skårderud romantiserer selve det å være spiseforstyrret, og slik ikke hjelper pasienter, men risikerer å holde pasienter fanget i sykdommen. Hun stiller spørsmål ved om det Skårderud gjør er farlig.
Mangler dokumentasjon
Dette er en ekstremt alvorlig anklage mot Finn Skårderud. Den kan ramme ham, men den kan også ramme pasienter som går i behandling og deres pårørende. Det kan også i verste fall medføre at unge mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser likevel ikke oppsøker hjelp.
En debattredaktør i en av landets respekterte og toneangivende aviser må forventes å tale fra en ansvarlig og veloverveid posisjon. Pressen har sin egen fagetikk, som ikke minst blir viktig når en sårbar gruppe blir involvert. For å kunne komme med slike anklager mot en lege, og en slik anbefaling til hans pasienter, må Hilde Sandvik på overbevisende vis kunne dokumentere at det dreier seg om svært tunge graverende forhold hos Skårderud. Det gjør hun ikke.
Gir feil inntrykk
Sandvik starter kommentaren «Forføraren» med å fortelle at hun selv hadde en spiseforstyrrelse som ung kvinne. Og at hun ved et tilfelle på en boksignering for 25 år siden oppsøkte Skårderud: «Kva han svarte hugsar eg ikkje, berre at han ikkje var interessert.» Sandvik bruker sin opplevelse av manglende respons til å underbygge at Skårderud romantiserer alvorlige spiseforstyrrelser: «Eg tenkte at du nyttar sjukdommen som råstoff for en romantikk. Og det eg driv med er ikkje kunst, men et traurig liv».
FØLG:
I kommentaren behandler Sandvik, etter min mening, sine egne påstander om at Skårderud romantiserer alvorlige spiseforstyrrelser som faktum. Sandvik problematiserer ikke sin påstand. Hun tegner etter hvert i stedet rett og slett det som må kunne kalles et nidportrett. Han er Johannes Døperen, popstjerne, forføraren, har bygget sin karriere på sveltekunstnere og så videre.
Idealisering av terapeuten
Hun gjengir en tekstbit fra en roman av Linnea Myhre, hvor hovedpersonen i romanen skriver et sterkt rosende brev til sin terapeut, Finn. Men dette er, som også Myhre selv har påpekt, tatt ut av sin kontekst. Det dreier seg om en beskrivelse av en terapi. Det er velkjent for alle som arbeider med psykoterapi at pasienter i et terapiforløp kan idealisere sin terapeut for en tid. Eller oppleve sin terapeut som en som skuffer stort, på et annet tidspunkt. Målet er etter hvert et mer balansert bilde, ikke bare av terapeuten, men viktigst -av seg selv. Det vet vi terapeuter, det vet Finn Skårderud.
LES: Mette Hanekamhaug forsvarer Finn Skårderud
Den største mangelen ved Sandviks kommentar er at hun (kort)slutter fra Skårderuds sterke posisjon i offentligheten, hans rolle som samfunnskommentator, hans omfattende forfatterskap om kulturhistorie og hans interesse for kunst, og ikke minst fra medienes opptatthet av hans person – til noe helt annet, til hans pasientarbeid.
Hun interesserer seg derfor for hva Aftenposten skriver om hvilke sko Skårderud går med, men øyensynlig overhodet ikke for innholdet i behandlingsinstitusjonen som Finn Skårderud, psykologspesialist Bente Sommerfeldt og andre kollegaer har bygget opp. Ut fra det jeg kjenner til arbeider de med pasienter fra hele Oslo, med alle de forskjellige spiseforstyrrelsene. Det arbeides etter vanlige anerkjente prinsipper for hva som er god behandling. Familiebehandling, gruppebehandling, samtaleterapi. Mulighet for ernæringsfysiolog. Gruppe for dem som sliter med overspising. Lavterskeltilbud. Tilbud til pårørende.
Står bunnsolid
Finn Skårderud har bidratt sterkt til at behandlingen for spiseforstyrrelser er styrket i Norge. Skårderud har motsatt av å drive med romantisering, brukt sin tid på å understreke alvoret og smerten knyttet til å leve med spiseforstyrrelser. Selv om han underviser andre i feltet, blir hans bøker og artikler lest av langt flere enn bare fagfolk. Skårderud er meget godt faglig orientert, også internasjonalt, og har doktorgrad med tema spiseforstyrrelser. Hans arbeid står bunnsolid.
Skårderud er ikke bare forfatteren, samtidskommentatoren og mediepersonligheten, han er også den daglig arbeidende psykiateren. Jeg vil trekke frem boka hans «Sterk Svak». Det er en jordnær håndbok om det å ha spiseforstyrrelse, som fortsatt, mange år etter at den kom, er svært nyttig for pasienter og deres pårørende, og den er nyttig for oss behandlere. Det er antakelig her vi kommer nærmest Finn Skårderuds etikk i forhold til sine pasienter.
Demonisering
Sandvik lar seg rive med av sitt eget portrett av Skårderud. Hun knytter dermed behandlingen i Villa Sult til påstanden om en selvopptatt psykiater, hun raljerer over tilbud om aktiviteter, og overser dermed hvilke betydning de forskjellige tilbudene kan ha for pasientene. Slik springer tilbudet til pasientene om ridning ikke ut fra at Finn Skårderud som privatperson har hester, slik Sandvik skriver, det springer derimot ut fra det tilbudet om ridning til pasientene som over mange år er bygget opp på Gaustad psykiatriske sykehus. Denne misforståelsen fra Sandvik er betegnende.
Det ut som om Sandvik reagerer på det hun oppfatter som en idealisering av Skårderud, med at hun nærmest ender med å demonisere ham. Hun blander sammen visse sider ved hans rolle i offentligheten, med antakelser om hans etikk som psykiater. I gårsdagens Morgenbladet tillegger Sandvik Finn Skårderud til alt overmål ansvaret for å gjøre dette mer personlig.
Hennes angrep på Finn Skårderud er dypt urimelig, og hennes anbefaling til pasientene er direkte uansvarlig.
