Knapt noen regjering har opplevd en større finansiell opptur enn den vi har i Norge nå. Det virker som om den er klar over at dette også skyldes krefter helt utenfor norske politikeres kontroll. Men litt av æren vil våre ledere gjerne ha.
De samles stolt under en felles fane som de kaller handlingsregelen. Denne regelen har bidratt til at ingen har kunnet kaste seg over verdens største pengesekk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Men kan den norske suksessen ha ført til at man tror handlingsregelen løser flere problemer enn den faktisk gjør?
LES OGSÅ: Finansdepartementet svarer Steinar Mediaas.
Fondet skulle vare evig
Før handlingsregelen var norsk oljepolitikk at vi skulle pumpe ut oljen sakte men sikkert. Oljepengebruken skulle dessuten være avpasset etter de behovet samfunnet hadde. Etter hvert endret imidlertid oljepolitikken seg. Man bestemte seg for å sette opp tempoet i oljeutvinningen.
Det sorte gullet ble omdannet til penger. Handlingsregelen ble en felles politisk enighet om at vi ikke skulle bruke mer enn fire prosent av formuen i statsbudsjettet. Tanken var at fondet skulle vare evig. Dessuten skulle forsiktig pengebruk bidra til at økonomien i Norge ikke «kokte» over.
Men de største utfordringene det norske samfunnet står overfor nå, reguleres ikke av noen handlingsregel.
Koker likevel over
Oljevirksomheten er i seg selv så stor at økonomien nå likevel er i ferd med å «koke» over. Og det er så langt ingen som har satt bremser på denne virksomheten.
Trolig investerte oljesektoren i fjor mellom 250 og 300 milliarder kroner. Skulle oljeprisen holde seg på et fortsatt høyt nivå, vil investeringene fortsette å stige. Det høye aktivitetsnivået og den høye lønnsomheten, har bidratt til et betydelig press på lønns- og kostnadsnivået i Norge.
Og nettopp lønns- og kostnadsnivået er en stor utfordring for annen næringsvirksomhet. Bedrifter blir solgt til utlandet og store virksomheter er i ferd med å forsvinne. Den norske treforedlingsindustrien virker særdeles utsatt. Handlingsregelen har ikke greid å forhindre dette.
Hvor lenge kan dette fortsette?
Den norske staten regnes som verdens rikeste. Likevel har norske husholdninger mer gjeld enn nesten noen annen husholdning i verden. Den oljebaserte turboøkonomien har ikke bare dratt med seg lønninger og kostnader. Den har også bidratt til en boligprisstigning verden ikke har sett maken til.
Produktivitetsvekst regnes som et mål på hvor mye smartere man jobber i år i forholdet til året før. I nærmere åtte år har produktivitetsveksten i Norge falt. Nå er den kanskje nærmere en prosent. Likevel har vi i mange år hatt en lønnsvekst på fire prosent, en gjeldsvekst på sju prosent og en boligprisvekst på åtte prosent. Hvor lenge kan dette fortsette?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Høye boligpriser finansieres med store låneopptak. Det har knapt vært billigere å låne penger enn det er nå. Handlingsregelen som skulle bidra til at det ikke «kokte» over kan intet gjøre med et boligmarked som fosskoker.
Det forjettede land
Boligmarkedet blir ennå varmere når stadig flere ønsker seg et sted å bo i Norge, særlig i de største byene. Arbeidsinnvandringen til Norge har aldri vært så høy som i dag. Det er fullt forståelig, all den tid arbeidsledigheten i EU er på 11 prosent, Europa har 120 millioner fattige og Hellas av investorer er nedgradert fra i-land til u-land.
Norge framstår nå som det forjettede land. Hele Europa sliter med fallende lønninger, pensjoner og offentlig forbruk. I Norge er det motsatt. Døren til den norske velferden er vidåpen. De nye medlemmene av det norske samfunnet skal også ha et sted å bo. Selv dagens boligbygging greier ikke å demme opp for dette. Dermed fyker boligprisene videre oppover. Også her er handlingsregelen handlingslammet.
Som greske politikere
Den enorme arbeidsinnvandringen lager også ubalanser i den kommunale økonomien. Kommunene er pålagt å bygge ut den velferden Stortinget har besluttet. Men behovet for kommunal velferd øker raskere enn den kommunale skatteinngangen. Også for kommunene er det lett å låne penger. Gjelden i norske kommuner har økt med 350 prosent etter at finanskrisen var et faktum. Kommunene har nå om lag 350 milliarder kroner i gjeld.
Også her er det de fattigste som må låne mest. Norske ordførere blir som greske politikere; de låner seg til en velferd de ikke har råd til. Regningen for den gjeldsbaserte kommunale økonomien sendes til neste generasjon. Gjeldsbasert velferd reguleres ikke av noen handlingsregel.
Handlingsregelen tar godt vare på vår felles formue. Men den er ikke tilstrekkelig til å ta vare på en nasjon og utvikle et land. Det vi trenger er politisk handling.
