Kommentar

Half a liter beer, please!

Flere og flere servitører snakker engelsk. I Norge. Det er dårlig service, skriver Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK.

Bartender

I mitt eget land, i min egen by, med mine egne venner, i mitt eget privatliv, ja så vil jeg ikke snakke engelsk, skriver kulturkommentator Agnes Moxnes.

Foto: Karlsen, Anette / NTB scanpix

Substantivet service er et ord som har vandret langt og lenge.

De gamle romerne sa Servitium, og mente trelldom og slaveri. Et ofte brukt ord på den tida. Et godt ord å ty til på latin, etter hvert også på en hel mengde andre språk – som fransk og engelsk.

I Norge ble det service, eller også sørvis. En servitør er med andre ord en trell, en tjener, en oppvarter. En du kan forvente gjør så godt han kan for å velsigne deg med gode opplevelser når du f eks går ut for å spise et godt og antageligvis dyrt
måltid.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Du er sjef

En servitør eller en kelner skal dessuten gi deg følelsen av at det er du som er sjef, og at hun eller han skal gi deg mesterlige råd om vin og menyvalg, om hvilke forventninger du bør ha til måltidet, hvor maten kommer fra og hvorfor gjedde er å foretrekke fremfor røye akkurat denne kvelden.

En servitør eller en kelner skal gi deg følelsen av at det er du som er sjef.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Kelner har også opphavet sitt fra latin – cellarius, altså en kjellermester. Disse tjenende mestrene har begynt å snakke engelsk i Norge.

Oftere og oftere leser vi engelske menyer, bestiller maten på engelsk, vi må kommentere og kanskje gjerne også klage ved hjelp av det samme fremmedspråket som plutselig viser seg å være mer komplisert enn vi trodde, og selvsagt er kvitteringen også på engelsk.

Billig arbeidskraft?

Kanskje, sier noen, er dette fordi engelsktalende kelnere fra Spania, Italia, Kroatia, Tyskland og Polen ber om lavere lønn fra sine arbeidsgivere. Billig arbeidskraft, med andre ord.

Og muligens er det svaret. Men er det det riktige svaret?

Det er gjerne på de kule stedene, de nye trendy kaffebarene, de ambisiøse spisestedene, på de dødsfete barene – det er der de snakker engelsk.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

For hvis du går på en temmelig rimelig og høyst ordinær kafé midt i sentrum der du bor, en helt hverdagslig kafé med kaffe i kolber, rundstykker og lukket valnøtt i montret, så har i alle fall jeg aldri opplevd at de ansatte snakker engelsk med kundene sine. Ja, de snakker kanskje svensk eller gebrokkent norsk, men engelsk? Nei.

Trendy coffee

Det er gjerne på de kule stedene, de nye trendy kaffebarene, de ambisiøse spisestedene, på de dødsfete barene – det er der de snakker engelsk. Og midt på natta står du i trengsel foran baren og roper half a liter beer, please! Og så husker du at det heter jo for pokker ikke half a liter på engelsk, der heter det a pint, eller I’ll have a beer please!

Og da kikker noen muntert og kanskje litt overbærende på deg, og det gjør jo ingenting, for slik kan man jo bli kjent med nye mennesker.

Og midt på natta står du i trengsel foran baren og roper half a liter beer, please!

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Jeg var i selskap i går. Jeg spurte de unge og de urbane om hva de tenkte om at man oftere og oftere må snakke engelsk når man bestiller øl og vin og mat i Norge. De så litt rart på meg.

Kontinentale drag

De lurte på hvor jeg hadde vært. Ingen av dem husket til å begynne med at de hadde møtt en engelsktalende kelner. Det vil si, etter en stund ble det tent mange erindringslys. Men, de tenker bare ikke på det. Har ikke et bevisst forhold til betydningen av å kunne bruke sitt eget språk.

De er unge, de fleste av dem snakker utmerket engelsk, de er vant til å reise, studere i utlandet, de behersker språket.

Vinkelnere og servitører gir utestedene et heftig drag av å være kontinentale, at man like gjerne kunne vært i New York eller i London.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Ikke no’ problem! Tvert i mot, vil jeg tro. De liker det. De aksepterer fullt ut at utesteder låner status fra andre språk til å bygge opp sin egen forretningsvirksomhet.

Vinkelnere og servitører gir utestedene et heftig drag av å være kontinentale, at de like gjerne kunne vært i New York eller i London.

Verdensmestre i språklig selvfølelse

Men ikke i Paris! I Paris ville de le seg skakke hvis noen prøvde å ansette en kelner som ikke behersket språket de er så stolte av.

Franskmenn er verdensmestre i språklig selvfølelse. Deres identitet er umulig å frigjøre fra språket deres. Selvsagt fører det til at franskmenn flest er elendige i andre språk enn sitt eget. Men jeg tror de ville ledd i Spania, i Hellas i Tyskland og Sverige også.

Men i Norge ler vi oss ikke skakke. Vi stotrer i vei, og overser at det faktisk er svært mange i dette landet som synes det er ubehagelig å gjøre seg til latter med venner og familie og forretningsforbindelser tilstede, på et utested der engelsk er blitt arbeidsspråket.

Bedre at de ansatte stotrer

Hvis man skal yte god service, da er det bedre at de ansatte i service-næringen stotrer i vei, enn at kunden gjør det.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Og jeg tenker at hvis man skal yte god service, da er det bedre at de ansatte i service-næringen stotrer i vei, enn at kunden gjør det.

«Om 100 år snakker alle engelsk», sa tidligere språkdirektør Sylfest Lomheim for fem-seks år siden.

Han møtte en del hån for den uttalelsen. At han var en slags dommedagsprofet. Men det Lomheim sa den gangen, det var at det er nå slaget står. I årene som kommer. Vi vet at de store språkene – som kinesisk, engelsk og spansk – spiser opp de små.
Universitetene i Norge er i ferd med å bli engelskspråklige. Mastergrader skrives ikke på norsk. Virksomheter med kontakt utover Norge har engelsk som bedriftsspråk. Statoil er britiske, i språket.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Sloss for retten til et levende morsmål

Det kan man forstå. Det er praktisk. Det er på jobb.

I mitt eget land, i min egen by, med mine egne venner, i mitt eget privatliv, ja så vil jeg ikke snakke engelsk.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Men i mitt eget land, i min egen by, med mine egne venner, i mitt eget privatliv, ja så vil jeg ikke snakke engelsk. Jeg vil, uten å nøle, si at det er klumper i sausen og at flesket er harskt. Jeg vil fryde meg over vinkelnere som klarer å forklare meg hva det kommer av at akkurat den vinen var så bra til det kjøttet.

Jeg vil at mitt norske språk skal bli bedre og rikere i møte med spesialister. Og jeg vil så gjerne at barna mine fortsetter å ha en høy bevissthet om det norske språkets vidunderlige muligheter.

Jeg vil så gjerne at barna mine fortsetter å ha en høy bevissthet om det norske språkets vidunderlige muligheter.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

At det handler om deres identitet også. At de skal sloss for retten til å ha et levende morsmål. Også på restauranter.