Gud er tilbake i moderne storpolitikk

Dersom Norge skal fortsette å bidra positivt i internasjonal politikk og diplomati, må vi forstå religionens betydning, skriver Erik Solheim.

Katolsk kirke i Kisangi, Kongo

I Kongo finnes det ikke fagforeninger, Røde Kors eller ideelle organisasjoner av noen styrke. Vil du stoppe massemord, informere om aids, hindre voldtekter, hjelpe krigsofre eller utdanne barn, finnes det ikke mange andre nettverk enn de kirkelige, skriver Erik Solheim. Her ser vi den katolske kirken i Kisangi i Kongo.

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix
Erik Solheim byline
Tidligere miljø- og utviklingsminister, nå leder for OECDs utviklingskomité
Kronikkvignett Ytring

Hvor stor rolle spiller Gud i livet ditt? «Stor», svarte 98 prosent av befolkningen i Malawi og Uganda. Tilsvarende tall for Skandinavia viste 16 prosent.

Dagens Norge er trolig et av verdenshistoriens mest verdslige samfunn. Kanskje vi dermed vil streve med å forstå resten av verden? Kanskje religion har større betydning for menneskers beslutninger enn det vi forstår? Må vi erkjenne at Gud er tilbake?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Vi trenger noe utover det jordiske

I det tjuende århundre trodde mange, i hvert fall her i Norge, at religion gradvis ville forsvinne med økt vitenskapelig erkjennelse. Einstein og Darwin ville erstatte Jesus og Muhammed. Men i dag er det fortsatt religiøse partier eller ledere med religiøs forståelse som setter dagsordenen i store deler av verden.

Guds styrke har vist seg i de store verdensreligionenes tilpasningsdyktighet.

Erik Solheim

Én grunn til at religionen fortsatt har så stor betydning, er at vi bygger vår identitet rundt det som - ofte på én og samme tid - skaper fellesskap og skiller oss fra andre. Dessuten trenger vi noe å tro på for å svare på livets viktige spørsmål. Vi trenger noe utover det rent jordiske.

Guds styrke har vist seg i de store verdensreligionenes tilpasningsdyktighet. Over hele verden kan folk tro på både Gud og vitenskapen. Denne tilpasningsdyktigheten gjør at vi må få øynene opp for religionens betydning – også når vi manøvrerer i diplomatiets landskap.

Ulike maktforhold har skapt ulike samfunn

Europas historie er en om kampen mellom konge og pave, mellom kirke og adel, en kamp som skapte en skjør og skiftende maktbalanse og som bidrar til å forklare framveksten av demokratiet. Denne maktkampen mellom stat og kirke i Europa hindret at ett enkelt maktsenter ble like dominerende som i Kina, der ingen religiøs leder noensinne har stått på linje med politiske ledere. Dermed fikk vi heller den maktspredningen som er demokratiets kjerne.

I India og i den muslimske verden sto religion over politikken. Kraften i islam som ideologi spredte arabisk kultur og krigskunst over et gigantisk område. Hinduismen i Sør-Asia gjennomtrengte samfunnet på en måte ingen konge kunne kontrollere. Det ga, på sin side, et mer oppsplittet samfunn og en svakere stat enn i Kina.

Vi må lære mer

Religionens betydning kommer spesielt tydelig frem ved de religiøse institusjonene og organisasjonene. I veldig mange land er religion og sivilt samfunn om ikke synonymt, så iallfall sterkt overlappende.

Vil du stoppe massemord, informere om aids, hindre voldtekter, hjelpe krigsofre eller utdanne barn, finnes det ikke mange andre nettverk enn de kirkelige.

Erik Solheim

I Kongo finnes det for eksempel ikke fagforeninger, Røde Kors eller ideelle organisasjoner av noen styrke. Det er bare kirker. Vil du stoppe massemord, informere om aids, hindre voldtekter, hjelpe krigsofre eller utdanne barn, finnes det ikke mange andre nettverk enn de kirkelige. For å kunne påvirke og bidra, med andre ord, må vi igjennom religionens kanaler.

Dersom religionen virkelig er tilbake - og den fungerer som en nøkkel i moderne storpolitikk - så må vi å forstå den. Eller dem, rettere sagt. Og dette er grunnen til at jeg som statsråd var med og startet prosjektet Religion og utvikling. Jeg ønsket, og det gjør jeg fortsatt, å gjøre det til en selvfølge at ambassader ikke bare rapporterer om politikk og økonomi, men også om religionens påvirkning. Nordmenn som er utsendt av Redd Barna eller Folkehjelpen, for eksempel, gjør ikke jobben dersom de ikke prøver å forstå hvordan religion motiverer mennesker der de jobber. Da må vi ut i kirkene, templene, moskeene, gudshusene. Vi må lære mer, for å forstå bedre.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Bør fremheve det positive

Det at religion er tilbake, kan være godt, men det byr også på utfordringer. For religion kan være gitt av Gud, men den er også dypt menneskelig. Derfor omfatter alle de store verdensreligionene både det beste og verste i mennesket. Religionens påvirkningskraft virker ikke alltid, med andre ord, bare til det gode.

Krigsherrer og massemordere har gått til krig i Guds navn, men like ofte har religiøse ledere stoppet krig.

Erik Solheim

Krigsherrer og massemordere har gått til krig i Guds navn, men like ofte har religiøse ledere stoppet krig. Millioner har gitt livet for freden eller for sin tro. Religion var viktigste begrunnelse for slaveriet, men motiverte også dem som knuste slaveriet. Apartheid-lederne i Sør Afrika kalte seg kristne samtidig som kirker frontet kampen mot apartheid. Og slik kan man fortsette.

Vi bør spesielt søke å fremheve det positive som religionene har til felles, og ikke først og fremst vektlegge det om skiller religionene fra hverandre. Alle store religioner inneholder for eksempel varianter av den gylne regel: Det du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du gjør mot dem.

Kan aldri bygge på naivitet

Denne regelen er like anvendelig i verdenspolitikken som i familien, i nasjonal politikk som i idrettslaget. Både den største og minste enhet vil bli bedre hvis vi strever etter å innfri dette nærmest umulig kravet. Den gylne regel kan anvendes både av enkeltmennesket og det globale fellesskapet. Den bør også gis et generasjonsperspektiv. Vi som lever nå, skal leve slik vi ville ønske at neste generasjon gjorde mot oss.

Global storpolitikk kan aldri bygge på naivitet. Men vi må forstå religionen for å kunne påvirke, bidra og kommunisere klart. Dessuten trenger vi moral også i verdenssamfunnet, gylne regler å strekke oss mot. Ingen kraft kan lettere gi oss det enn de store verdensreligionene.

Gud er tilbake, med andre ord. Om han noen gang dro sin vei.

Kronikken er basert på Solheims bidrag i boka «Gud er tilbake!», nylig utgitt av Tankesmien Skaperkraft på Frekk Forlag.