I et intervju med VG den 30. juli raser tidligere utenrikskorrespondent og nasjonal dampveivals Hans-Wilhelm Steinfeld mot norske redaktører, sosiale medier, politisk korrekthet, snillisme, EU, pølser, kattunger, at Deli de Luca på Oslo S alltid er utsolgt for cinnabons og at å se hodet til klimaminister Vidar Helgesen gir ham lyst på hardkokte egg. I alle fall raser han mot en del av disse, i tillegg til en lang rekke andre irritasjonsmomenter.
For dem som ikke kan få nok av utspill fra vrange gubber i offentligheten finnes det heldigvis mye mer snacks å velge mellom.
Ole Paus forteller VG at han er redd – for styresmaktene, fremtiden, samfunnet, og brunsnegler. Han sier ikke noe om det siste, men det er jo rimelig å anta for en mann i hans alder og samfunnssjikte. Per Fugelli synes politikk burde være litt mer som Teletubbies, og at Aksel Braanen Sterri er en lumpen bølle, mens Aksel Braanen Sterri synes at Per Fugelli bør lese mer Steven Pinker, og Bo Rothstein, og Voltaire, og Adam Smith, og Deidre McCloskey også, forresten. Og et eller annet sted driver Kjetil Rolness og er Kjetil Rolness, mens Harald Eia vifter entusiastisk med en Penthouse Playboys-vimpel.
Arrige herrer
Det offentlige ordskiftet har kanskje aldri riktig vært et allment offentlig ordskifte. Det fremstår mye mer som et forum for gubbete gubber å lufte de stort sett gubbete klagemålene sine. Norske medier fortoner seg til stadighet som en oppslagstavle på fellesrommet i et bofellesskap for kjeklete, aldrende menn.
Og gjerne er heller ikke medieoppslagene av spesielt større offentlig interesse enn de passiv-aggressive notisene på nevnte oppslagstavle ville vært: Johan har latt være å ta ut søpla – igjen. Oddbjørn har sett seg grønn på at Johan insisterer på å mate fuglene, men aldri koster opp frøene etter seg
Men det reelle offentlige bofellesskapet overgår fiksjonen: Terje Haugom er rasende på det han i Bergens Tidende kaller «Lavpannede Pokémon-spillere», og i samme avis er spaltist Erik Hanøy forundret over hvorfor små lerkefugler - unnskyld, kvinner - blir så hakke gale av bryllup.
Tramteatrets Arne Garvang skjønner ingenting av Tour de France i Aftenposten, mens Jon Niklas Rønning ikke liker spartanske hytteferier, eller kanskje det var charterturer og det at nordmenn står for nær bagasjebåndet på flyplassen. Bare vent til han oppdager Pokémon GO om et par uker, eller hvilket «elevrådsformannskåseri på klasse-avslutningen»-tema det enn er han vil skrå blikket mot neste gang.
Riktignok har ikke gubbene totalt monopol på å være surmagede i media: VGs Rampelys-journalist Catherine Gonsholt Ighanian, for eksempel, kommer aldri til å spille Pokémon GO, og ser helst at vi alle får vite hvorfor.
Men hun er til syvende og sist en relativt ensom dråpe i sølevannet av menn som synes de bør tildeles en plattform til synspunktene sine bare i kraft av at de selv er, vel, menn som har synspunkter.
Den evinnelige sexismen
Det er ikke en spesielt lukket dør man sparker inn dersom man påpeker at gammel, sexistisk dobbeltmoral fortsatt står ved like. En mann har gravitas og er frittalende og nesten litt sjarmerende når han hytter med neven mot de forbaskede ungene på plenen hans. Per Inge Torkelsen, blant andre, har jo bygget en hel karriere på elskverdig nevehytting. En kvinne som gjør det samme er som regel snerpete og lite tiltalende.
På den annen side trenger kvinner som uttaler seg offentlig sjelden å gjøre seg krigerske for å provosere. 16 år gamle Kaja Elise Meløy Yngsdal Hilleren skrev nylig om innvandringspolitikk i Dagbladet. Hun ble møtt av en strøm av grov hets og voldtektsskremsler fra opprørte herrer, forskrekkede over at «honningkrukka» Meløy vil slippe innvandrermenn inn i landet, de som har så dårlig kvinnesyn.
Terskelen for å gi offentlig utløp for dagligdagse ergrelser er, forståelig nok, høyere hos delen av befolkningen som ikke engang kan komme med seriøse politiske innspill uten å motta et kreativt utvalg voldstrusler.
Gubbeveldets forfall
Bak alle debatter finnes naturlig nok én eller flere misnøyde parter, og markedet for «Dette er toppers, folkens! To tomler opp!» -kronikker trenger ingen utvidelse. Men like lite trenger vi å gi spalteplass til enhver brumlebass som stod opp i dag morges bare for å oppdage at ryggen er enda litt stivere og vannlatingen enda litt tråere, og bestemte seg for at nå må noen få svi.
Det er nok vemodig å oppleve at hegemoniet en har blitt så fortrolig med begynner å smuldre opp og at definisjonsmakten forsvinner ned i dusjsluket sammen med de stadig mer pistrete fjonene av hår som en gang utgjorde en så majestetisk manke. Men fordums aktelse lar seg ikke restaurere gjennom indignerte og reaksjonære hjertesukk i pressen.
Redaksjonelt ansvar
Kanskje er det urimelig å klandre et så beskyttet samfunnslag for å overvurdere viktigheten av sine personlige overbevisninger, i all den tid de alltid er blitt tildelt spalteplass og strålekastere over en lav sko på denne måten. Kanskje bør landets redaksjoner begynne å beskytte den grånende garde mot seg selv, spesielt ettersom direkte henvendelser til de selvutnevnte patriarkene preller av som vann på gåsa dersom avsender ikke selv er innlemmet i klubben.
Et verdifullt tiltak ville det i alle fall vært om makthavende medieformyndere tidvis satt foten ned og sa: «Nei, det er ikke nødvendigvis i allmennhetens interesse å lese denne 55 år gamle mannens kronikk om at han er lei av å høre kollegene snakke om SKAM».
Norsk debattklima ville hatt godt av å utspille seg mindre som et kappløp mellom gamle fedre som slåss om å være den syvende.
Følg debatten: og
