NRK Meny
Normal

Hyttedrømmen som brast

Derfor nyter jeg ikke sommerferien uten strøm og innlagt vann.

Hytte

'Er det virkelig en deilig avkobling fra jobben å bære 14 stappfulle handleposer gjennom skogen for å grille tennvæske-marinerte sommerkoteletter på en rusten kulegrill?' Spør kronikkforfatteren. Her ser vi tre venninner på hyttetur i tåkeheimen.

Foto: Keilen, Berit / NTB scanpix

Jeg er en ubrukelig nordmann. I likhet med 360.000 andre nordmenn eier jeg en hytte jeg aldri benytter meg av.

Hver sommer kjenner jeg et stikk i hjertet når jeg innser at koia nok en gang vil stå der tom. Utenfor hviler en liten innsjø hvor de høyreiste furutrærne speiler seg i det drikkeklare ferskvannet.

Men jeg får det ikke med meg, jeg sitter på flyet til Amsterdam, drikker SAS-kaffe og kikker skamfull ned på tømmerstua fra vindussetet på flyet.

Oppsøker mygg og mose

Minnene om eviglange hyttesomre har brolagt min barndom, den sildrende fjellbekken finner fremdeles sin snirklete omvei rundt lillehjernen. Lengselen etter det enkle hyttelivet ligger dypt begravet i nordmannens DNA.

Men mine utenlandske venner forstår ikke dragningen mot den spartanske tømmerkoia. «Har dere virkelig ikke råd til å feriere bedre etter at dere fant oljen?» spør de når jeg deler glødende minner om morgenbad i iskalde kulper, henting av fjellvann i spann og lyden av sauer med bjeller som klinger i fjellet.

Lengselen etter det enkle hyttelivet ligger dypt begravet i nordmannens DNA.

Det er nærmest umulig å forklare dem hvorfor den nyrike nordmannen fremdeles insisterer på å oppsøke trange små koier, uten veiforbindelse, vann og strøm, for å sparkle vinduskarmer og hogge ved.

Er det virkelig en deilig avkobling fra jobben å bære 14 stappfulle handleposer gjennom skogen for å grille tennvæske-marinerte sommerkoteletter på en rusten kulegrill? Hvorfor insisterer vi på å oppsøke mygg, mose og manglende mobildekning, når Europas lokkende mystikk er en rimelig flybillett unna?

Late Hytteeieres Forening

Jeg ønsker å starte en samtalegruppe. LHF, Late Hytteeieres Forening, for oss som har kjøpt eller arvet hytter, men ikke liker å luke, sparkle eller skru. Som helst tar trikk, buss eller drosje, og som innerst inne synes det er slitsomt å gå i skogen i en halvtime for å komme frem til en kald hytte med musespiste dynetrekk.

Men jeg tør ikke, føler meg som en dårlig landsmann. Jeg tviholder på hytta, nekter å selge familiearven.

LES OGSÅ: «Hyttemannens helvete» av Harald Eia

På 60-tallet var det en hytteboom i Norge, den vokste i takt med privatbilismen, og var skreddersydd for en generasjon med dårligere råd enn oss. Hyttebyggerne elsket landsfaderen Einar Gerhardsen, de dyrket verdier som dugnadsånd, janteloven og den erke-norske trangen til å «yte for å nyte».

Nøysomhet ble en dyd, det var fokus på fysisk fostring og sikringskost. Nordmannen lovpriste kong Olav som snobbet nedover og kjørte trikk. Utenlandsreiser var en utopi, mine besteforeldre pyntet seg når de en sjelden gang skulle ut og fly.

Hvorfor insisterer vi på å oppsøke mygg, mose og manglende mobildekning, når Europas lokkende mystikk er en rimelig flybillett unna?

60-tallshytta mi er tuftet på disse verdiene, og har vært i familien i generasjoner. Men i gamle dager lokket ikke flyselskapene nordmenn til Berlin for under tusenlappen. Våre hyttebyggende besteforeldre hadde ikke mulighet til drikke vin på en fortausrestaurant i Paris, framfor å plukke kvist i skogen, rense takrenna for løv og tømme båten for vann.

Hytta ble det sobre fristedet for den hardtarbeidende familiefaren som elsket å feire endt arbeid med mer arbeid. «Den som selv hogger sin ved blir varm to ganger,» som min flittige bestefar fortsatt sier.

Som ektefellen vi tar for gitt

Sjelen min er tett sammenvevd med disse urnorske verdiene, men hytta mi står der like forbanna dørgende alene. Gresset vokser, furutreet som ble felt i 2010 er ennå ikke blitt til vedkubber.

Hytta ble det sobre fristedet for den hardtarbeidende familiefaren som elsket å feire endt arbeid med mer arbeid.

Ifølge en undersøkelse gjort av Nordea er jeg ikke alene. Bare ti prosent av alle norske hytteeiere bruker hytta hele ferien. 90 prosent av oss ferierer helst andre steder, etter at vi pliktskyldigst har vært der en helg for å sjekke at den ikke er rast sammen i løpet av vinteren.

Hytta er blitt ektefellen nordmannen tar for gitt, vi bedrar den med stadig mer eksotiske reisemål. Vi flørter med Firenze, tungekysser Tokyo, feier over Florida, svever over storbyen.

Livsnødvendig oksygen

Aftenposten meldte mandag at en liten hytte i Lommedalen, uten vei, vann og strøm, ble solgt for nærmere 1,3 millioner kroner, 900 000 over takst. Prisen for spartansk hyttelykke kan fort bli stiv.

Bruker du en 50 kvadratmeter stor hytte 20 dager i året vil døgnprisen være på rundt 2500 kroner. En hytte på 100 kvadratmeter i tilsvarende periode koster rundt 4700 kroner i døgnet.

Hva kunne vi gjort med disse pengene i stedet? Sett solen gå ned bak fjellene i Nepal, bade i varme kilder i Reykjavík, blande tiden ut i chai-te i New Delhi. I stedet sitter vi i hytteveggen med en smarttelefon og klager over at det tar en halvtime å instagramme en «fjellfie» av vår spartanske hyttelykke.

Hytta er blitt ektefellen nordmannen tar for gitt, vi bedrar den med stadig mer eksotiske reisemål.

Det er sommer, igjen skal jeg ut av Norge, gripe europeiske storbyers frihet som om det var livsnødvendig oksygen. I mellomtiden står hytta mi der, gjemt i skogen, omkranset av løv fra minst tre høstsesonger. Stua gjemmer minner fra en vakker barndom, den bærer bud om en voksentilværelse som nå virker uhåndgripelig.

Men jeg nekter å selge den, jeg håper at den norske sommersola en dag vil tine den frosne sjelen min. At jeg kommer til et punkt hvor gråstein, mose og furutrær trumfer storby-asfalt. Jeg vil våkne opp og føle at termospulverkaffe i hytte-solveggen faktisk vinner over det iskalde champagneglasset på fortausrestauranten i Roma.

Jeg håper virkelig det skjer. Men please, la meg få nyte livet et par år til først!

HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.