Du blir mer og mer usynlig etter som årene går. Sett på som best før, selv om du føler deg minst like god etter.
Du kjenner oss igjen.
Grått hår, praktiske frisyrer, praktiske sko, praktiske vesker på magen eller sekker på ryggen. Vi sitter på fremste rader på teater, og på første benk på foredrag. Vi hører litt dårlig, det er greit å komme tidlig.
Jeg gikk bak noen av oss en morgen, på vei til toget. Fire venninner gikk foran meg, refleksjonen over datt ned i hodet på meg.
Jeg valgte samme kupé, nysgjerrig på hvem de var. De hadde med termos og matpakke, kaffen på toget er dyr og dårlig, og det er lenge siden det var noe servering å snakke om om bord. Praten gikk, om strømpriser, om Putins krig, om romaner de har lest, filmer de har sett, om barnebarn i en utfordrende verden og om været.
November er grå her i byen.
En mann som satt like ved, flyttet seg vekk. For mye «kvinneglam»?
Kanskje han ikke tenkte over at her kunne det sitte tidligere lærere, ingeniører, leger, økonomer, en professor kanskje? At han kunne bli litt opplyst. Diskret smuglytting er lov på offentlig kommunikasjon.
Vi er blitt vårt utseende og defineres av myten om oss. De pensjonerte, de som var, ikke er. Vi inviteres helt unntaksvis til Debatten eller Dagsnytt 18 eller Nytt på Nytt.
Hva kan vel vi bidra med?
Etter hvert blir vi mindre trofaste lyttere og seere, for vi finnes knapt i mediebildet. Representasjon gjelder like mye for 70-åringer som for 20-åringer. Så se opp, allmennkringkastere: Hvem kaster dere ut med badevannet?
Nylig lærte vi også av tre stk. influensere at «alderdommen» starter ved 40-årsalderen.
Vi som er godt over 40 blir definitivt ikke sett på som dagens power-women, enda vi er en generasjon som virkelig har vært noen tøffinger, som har kjempet for kvinners rettigheter, likestilling og selvfølgelige plass i arbeidsliv og politikk.
Datostempelet har kanskje gått ut, men få tester oss og finner ut at vi faktisk også er bra etter.
Det vi kan by på er levd yrkesliv, i tillegg til levd liv. Erfaring fra styrerom og direktørkontor, fra nemnder, råd og utvalg, fra internasjonalt arbeid så vel som nasjonalt. En dag er dette plutselig ikke relevant lenger.
Langsomt, sånn midt i 50-årene en gang, forsvinner vi stadig oftere fra det offentlige, for til slutt å bli usynlige. Fra å komme inn i et rom og bli sett, blir vi nærmest en «Skybert».
Det hender at vi blir kontaktet, men helst om eldrespørsmål. Det er vi ikke helt stø på, for vi er nettopp kommet dit. Imidlertid lærer vi fort, nettopp fordi vi har havnet inn i en stor grå fold.
Mange av oss klarer oss bra. Vi har vært ute noen vinternetter før. Vi er friske, kreative, har nettverk og finner kanaler vi kan jobbe gjennom.
Vi bidrar til et mangfoldig samfunn, men bare helt unntaksvis oppdager dagsordensetterne at vi faktisk er der, at vi finnes og bør brukes. Det er ikke oss det er synd på. Men det er et fattig samfunn som setter så trange rammer.
Neste gang du ser en gråhåret en, inviter til en samtale. Utrolig hva som kan komme ut av det.
