Jeg er en helt normal person. Jeg er student. Jeg er 26 år. Jeg gjør ting rett. Jeg gjør ting feil. Jeg utdanner meg i helsevesenet fordi jeg ønsker å hjelpe folk.
Jeg har hatt en ganske vanlig oppvekst med idrett, skole og venner. Jeg liker å se på fotball og møte venner for en øl eller to. Jeg var til og med på kretslaget i fotball en gang i tiden.
I tillegg så har det seg sånn at jeg er trans.
For mange kan den siste setningen endre hele bildet av meg.
Den følelsen av familiaritet du fikk av å lese de første ni setningene. Borte på et halvt sekund.
Nå skal jeg forsvare alle som opplevde nettopp det. For jeg har selv tenkt at transpersoner er en gjeng med raringer som bare eksisterer på reality-TV eller i veldig alternative deler av samfunnet.
Det var ikke før jeg fikk en venninne som også er trans, at jeg skjønte at jeg hadde et litt feil bilde av hva en transperson er. For denne venninnen var og er også en vanlig student. Hvis du hadde sett henne på gata hadde du bare sett en helt normal jente.
I fjor tok jeg derfor endelig et oppgjør med kjønnsdysforien min og begynte på hormoner. Det var en prosess jeg hadde utsatt altfor lenge.
Det å fornekte den man er over så mange år er ikke sunt for hverken kropp eller sjel. Ved å møte en annen transperson skjønte jeg at det var mulig å ha et vanlig liv, selv om man er født med feil biologisk kjønn.
I dag har jeg det fantastisk mye bedre, både fysisk og psykisk. Og det er først nå jeg innser hvor langt nede jeg har vært.
Både i skole, jobb og sosiale situasjoner opplever jeg at de fleste aksepterer meg for den jeg er – selv om jeg enda ikke ser ut som den mest feminine jenta du har møtt. Hormoner tar seg god tid, dessverre.
Men for hver dag som går blir jeg litt mer meg selv.
Nå er det at jeg er trans kun en liten del av det som utgjør den fulle meg. Det er ikke lenger en like «big deal», slik det var – og slik jeg trodde det skulle forbli.
Det er lov å være uenig med meg og min kjønnsidentitet. Jeg vet at det er folk der ute som synes det er noe tull og ikke kan forstå seg på oss transpersoner i det hele tatt.
For noen kan det handle om at de har en religion, hvor det som bryter med kjønnsnormene i samfunnet ikke er akseptabelt. Og de har den samme retten som meg til å tenke og mene det de vil, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig. I det hele tatt.
Jeg er selv troende, selv om jeg ikke vil si at jeg tilhører en spesifikk religion. Jeg har stor respekt for at folk skal kunne tro og mene det de vil. At noen skal bestemme hva jeg skal gjøre med mitt liv og mine tanker er imidlertid ikke greit.
Det er kanskje ikke så lett å forstå hvordan det er mulig at en jente kan bli født i en guttekropp eller motsatt. Det er ulogisk, tenker du kanskje. Og det er jeg i så fall enig i.
Men hvordan tror du da at jeg følte meg da jeg vokste opp? Jeg anser meg selv som et logisk menneske, og gjennom oppveksten ga det null mening for meg at jeg som jente var født i en guttekropp.
Uansett hva jeg fylte hverdagen min med, fortsatte jeg å tenke og føle som jeg gjorde. Jeg prøvde å være så macho jeg kunne for å skjule at jeg egentlig ikke fantes maskulin av meg.
Jeg kopierte andre menns oppførsel, selv om det var totalt unaturlig for meg. Og folk så nok gjennom meg, uansett hvor overbevisende jeg forsøkte å være.
Jeg håpet at tankene ville forsvinne, men til slutt måtte jeg innse at det ikke kom til å skje.
Om jeg ikke hadde akseptert det som da kjentes som et nederlag, ville jeg nok ha endt opp ensom og ulykkelig – eller enda verre – kanskje ikke ha vært her i det hele tatt. Slik går det dessverre for noen transpersoner som utsetter kjønnsskiftet sitt for lenge.
Det er ikke logisk at jeg er født i feil kjønn. Men tingen er at det er virkeligheten min.
Og jo mer kvinnelig jeg blir – jo mer jeg ser ut som en kvinne, oppfører meg som en kvinne og jo mer folk behandler meg som det – jo bedre har jeg det med meg selv.
Det er alt jeg er og vil være: en ganske normal kvinne på 26. Og tilfeldigvis transperson.
(En variant av innlegget ble først publisert på Andrea Schirmers egen blogg.)
