De fleste voldtekter begås av menn, men likevel er det mye oppmerksomhet rundt hva kvinner kan gjøre for å beskytte seg mot voldtekt. Hvordan kvinner bør gå kledd. Hvordan kvinner bør ferdes i gatene for å føle seg trygge. Hvordan kvinner skal unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet.
Kan vi snakke om hva menn kan gjøre nå?
Vi trenger et fokus på hva menn kan gjøre for å trygge kvinner, fremfor hva kvinner kan gjøre for å trygge seg selv.
Jeg har fått mye uønsket oppmerksomhet for kroppen og utseendet mitt helt siden jeg var 13 år. Allerede tidlig på ungdomsskolen var det gutter som stemplet meg som «pulbar», og som snakket høyt om hvem som kunne «bænga» meg. Det var gutter som tafset meg på rumpa som sa at «de bare måtte kjenne».
Jeg ble fortalt at «sånn er det bare med gutter».
Desto mer jeg har utviklet meg, desto verre har trakasseringen blitt. Det er verst om sommeren. For det å vise mer av meg tilsier på en eller annen måte at jeg fortjener mindre respekt.
Derfor er jeg tryggere med vinterjakke enn med sommerkjole. Jeg blir mer respektert som menneske når man ser mindre av meg. Det er ganske absurd.
En sommerkveld løp jeg for å rekke siste trikken hjem. Det var en av de varme kveldene hvor jeg kunne gå med sommerskjørt og bare skuldre.
Rundt første sving møter jeg på en fyr som prøver å stoppe meg: «Halla! Hey, hvor skal du?» Jeg løper bare videre, og famler fram mobilen for å ha en unnskyldning til ikke å få øyekontakt med noen flere. Noen tar det tydeligvis som en invitasjon.
Rundt andre sving kommer en syklist mot meg i sakte fart. Med hodet ned i mobilen registrerer jeg han ikke før han har rukket å ta et godt tak inn under skjørtet mitt. Han sykler videre, og det tar noen sekunder før jeg forstår hva som nettopp skjedde. Klumpen vokser i halsen, men jeg er for sint til å tie: «Fuck deg, din jævla drittsekk! Fuck deg!» roper jeg av full hals etter ham.
Han snur seg mot meg, og jeg fryser til.
Jeg vet godt at hvis han snur og bestemmer seg for å gjøre meg vondt, så vil jeg ikke klare å gjøre motstand. Han er sterkere enn meg. Han får det som han vil, enten han vil banke meg opp eller voldta meg. Han sykler heldigvis videre.
Jeg slapp unna med skrekken den kvelden. Eller: Jeg slapp unna med seksuell trakassering, og ble minnet om at jeg, som jente, ikke er trygg alene. Men jeg ble i alle fall ikke voldtatt.
Denne sommerkvelden er på ingen måte en uvanlig hendelse. Trakasseringen skjer på matbutikken, på bussen, på løpetur, på jobb, på utesteder og på gata. Det skjer overalt.
Jeg har lært meg å ta noen forholdsregler når jeg ferdes ute alene. Jeg har lært meg å gå med lange, stødige skritt. Jeg har lært meg å unngå øyekontakt. Jeg har lært meg å unngå å gå med kjoler, skjørt, bar hud og høye hæler. For alt dette kan visst «trigge menn», eller «sende ut gale signaler». Signaler om at jeg vil ha sex.
Jeg har lært meg så mye om hvilke forholdsregler jeg må ta som kvinne. Jeg skulle bare ønske at menn kunne lære å oppføre seg.
Jeg fikk selvforsvarsspray i julegave, så jeg skulle føle meg tryggere på gata. Jeg har ikke muskler til å kjempe imot en mann, men sprayen kan i hvert fall gi meg en falsk trygghet, og om kanskje noe, beskytte meg litt mot potensielle menn med vonde intensjoner.
Er det ikke rart at det skal være en gave for kvinner å føle seg trygge på gata? For kvinner er trygghet et privilegium. For mange menn er det ofte en selvfølge.
Jeg har aldri opplevd trakassering med en mann ved siden av meg. Det gjør at jeg føler meg avhengig av en manns beskyttelse. Hvordan kan dette være en akseptert realitet i et samfunn som tilsynelatende skal være likestilt?
Når jeg sier «nei takk» til å være med en mann hjem fra byen, er det sjelden det respekteres. At jeg ikke har lyst, er ikke god nok grunn til å la meg være i fred. Jeg må juge på meg en kjæreste for å bli respektert. Fordi det bare er mannens grenser som blir anerkjent.
Nå er jeg er lei. Jeg er lei av å bli nedverdiget, ydmyket og krenket. Jeg er lei av å føle meg som et seksuelt objekt i helt hverdagslige situasjoner. Jeg er lei av å bli tafset på, plystret på, tutet på, og få grisete kommentarer slengt etter meg av fremmede menn på gata.
Jeg er lei av ikke å gå kledd i det jeg vil uten å være redd for å bli trakassert og voldtatt.
Jeg er lei av at jeg som kvinne skal begrense meg så mye fordi menn ikke klarer å begrense sin bedritne oppførsel.
Vær så snill. Ta hensyn. Ikke gå i forsvarsmodus. Gå i deg selv. Gjør du noen ukomfortabel? Kanskje var det ikke «bare et kompliment» da du og kompisen din plystret og ropte «Hot stuff!» etter jenta på busstoppet. Kanskje du satte noen i en seksuell setting de ikke ønsket å være i.
Jeg ber ikke om noe som helst selv om jeg går med sommerskjørt og bare skuldre. Jeg ber bare om at du respekterer meg som et likeverdig menneske. Jeg ber bare om at du lar meg være i fred.
Jeg vil bare føle meg trygg alene på gata.
