Forrige uke gikk FNs Syria-utsending Lakhdar Brahimi av etter tre år i verdens mest utakknemlige jobb. Han har pendlet kontinuerlig, vært vitne til den verste djevelskap og gått til sengs med lyden av gråtende mødre i sine ører. Dagene har gått med til forhandlinger med folk som uten en mine lyver deg rett opp i ansiktet. Han har jobbet med ledere som beordrer drap fem minutter etter de har snakket varmt om fred. Forståsegpåere i media har bare hatt kjeft å komme med. Som takk for sitt fredsarbeid har han mottatt trusler.
I Sør-Sudan er Hilde Frafjord Johnson blitt beskyldt for å bevæpne rebeller og stå bak drap. Hatradioer sprer løgner som gjør at hun må fotfølges av livvakter.
Under fredsforhandlingene på Sri Lanka ble jeg selv beskyldt for å smugle våpen og penger for de tamilske tigrene. Ekstreme tamiler hevder på sin side at jeg er en indisk dobbeltagent.
I en slik hverdag kan det være vanskelig å motivere seg. Det beste man gjør er å gå ut på balkongen.
Det var Harvard-professoren og mekleren Bill Ury som ga meg dette rådet under de norskledede forhandlingene på Sri Lanka: Ikke glem å gå på balkongen. Der får man oversikt over landskapet. Overblikk over det som skjer på bakkenivå. Man ser det store bildet. Man kan trekke de lange linjene og se løsninger i horisonten.
LES OGSÅ: Vil kaste norsk FN-sjef ut av Sør-Sudan
Elefantteorien
Under forhandlinger er det lett å bli distrahert av de små ting. Mye av tiden går med til at folk skjeller hverandre ut. På Sri Lanka kunne jeg sitte i timevis og høre den ene parten beskylde den andre for drap. Midt oppi alle detaljene var det umulig å se hvem som sto bak. Men på balkongen utviklet jeg elefant-teorien. Hvis du ser noe du tror er en elefant så er det sannsynligvis en elefant. Sjelden en hest eller en sebra. Hvis det så ut som noen var drept av den ene parten i konflikten kunne vi anta at de faktisk var dem som sto bak.
I Sør Sudan kritiserer president Salva Kiir og hans motstander, den tidligere visepresidenten, Riek Machar hverandre i sine taler. Krisen in Sør-Sudan startet da regjeringspartiet og den tidligere frigjøringsbevegelsen SPLM brøt sammen på toppen og krig brøt ut. Hvem hadde skylden? Det var deg! Det er lett å bli dratt inn i slike krangler og glemme hva man faktisk sitter og ser på. Man må ofte ut på balkongen for å minne seg på at det gjelder mer enn ti millioner sør-sudanesere i nød, over en million flyktninger og titusener av drepte. Femti tusen barn kan dø av sult.
LES OGSÅ: Pølser, is og sultende barn
Hvordan forhandle med krigsentrepenører?
Etnisitet og religion er de eneste kortene konkurrerende ledere kan spille på i mange land. De kan ikke mobilisere på basis av klasse, ideologi eller geografi. Resultatet blir naboer i krig og land i ruiner. Dinka mot nuer i Sør Sudan. Kristen mot muslim i Den sentralafrikanske republikk. Hvorfor skal man forhandle med slike ledere? Skal man tilgi krigsentreprenører som har ødelagt landet sitt? Går man på balkongen forsvinner illusjonene og man ser at det sjelden er mulig å skape fred uten de verste synderne.
Dessverre er det ofte slik at de som kontrollerer flest menn med våpen også har mest makt. Som forhandler må man ikke la følelsene påvirke det man faktisk ser. De fredsløsninger man skimter i horisonten inkluderer alle de involverte. Det er viktig å støtte fredsentreprenører, men man må ikke tro at krigsentreprenørene bare forsvinner av seg selv. De mest vellykkede fredsforhandlingene er de som inkluderer alle partene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Konflikt om olje og makt
Alle konflikter er lokale, men alt blir større når stormaktene dras inn. Afghanerne hadde aldri klart å ødelegge landet sitt så mye som det Sovjetunionen, Vesten og naboene fikk til. I Syria støttes og bevæpnes de krigende sunni- og shiagruppene utenfra. I Sør-Sudan er situasjonen heldigvis annerledes. EU, Kina og USA, Etiopia, Kenya og Sudan har alle interesser av fred i Sør-Sudan og en velfungerende oljeindustri. Det gjør det mulig å få i gang en bred koalisjon og tvinge fram en forhandlet løsning.
LES OGSÅ: Ny Syria-utsending hilst velkommen med bomber
Olje er både nøkkelen til fred og grunnlaget for konflikt i Sør-Sudan. Konflikten mellom de to topplederne handler om makt og olje. Ledere bruker ofte store ord. De sier det handler om historisk rettferdighet, nasjonale interesser eller folkets ve og vel. Men de fleste krigsherrer jeg har møtt har vært minst like opptatt av egen makt og hvordan de kan sikre seg selv. I Sør-Sudan blir det ikke fred så lenge oljen brukes til å finansiere krig. Oljen må forvaltes åpent og troverdig. Alle må vite at deres politiske motstandere ikke beriker seg selv eller kjøper våpen med oljeformuen. Det internasjonale samfunnet må kreve full åpenhet om oljen hvis vi også skal bidra med bistand.
Lite takk og mye kjeft
Kompromiss mellom ledere må til for å få fred. Ofte er det bare eksterne fredsmeklere som kan ta partene med ut på balkongen. Ta dem vekk fra sitt snevre og ofte isolerte ståsted, og få dem til å se det store bildet.
Uten Etiopias statsminister Hailemariam blir det ikke fred i Sør Sudan. Uten Brahminis etterfølger finner man ikke en løsning for folket i Syria.
Meklere har en ekstremt vanskelig jobb med lite takk og mye kjeft. Løsninger finner du lettest hvis du tar en tur på balkongen. Det er også beste ståsted for å bedømme mekleres innsats.
