NRK Meny
Normal

Forsiktig optimisme

Har Irans nye president makt og vilje til å innføre reformer?

Irans nye president Hassan Rohani

Hassan Rouhani blir i dag innsatt som Irans nye president. Hittil har Rouhani skapt optimisme i og utenfor Iran, men vil han gjennomføre de reformene han har lovet? Leder for Iran Human Rights, og professor ved UiO, Mahmood Amiry-Moghaddam skriver om innsettelsen i dagens kronikk.

Foto: Mohammad Berno / Ap

I dag innsettes Hassan Rouhani som Irans president. Hans overraskende valg har skapt optimisme i og utenfor Iran. Optimistene i Iran håper på mer politisk åpenhet (les: mindre undertrykkelse) og opphevelse av sanksjoner. Dette skyldes blant annet Rouhanis valgløfter hvor han antydet at husarresten til ledere til den grønne bevegelsen, presidentkandidatene fra valget i 2009 Mirhossein Mousavi, og Mehdi Karoubis skal opphøre. Optimistene utenfor Iran håper at Rouhani skal være mer medgjørlig enn sin forgjenger i saker som handler om atomprogrammet, og at han skal drive en mer konstruktiv utenrikspolitikk. De husker Rouhani fra den gangen han var Irans sjefsforhandler i atomspørsmålet. Da klarte man å få til en midlertidig stans i urananrikningen.

Hvorvidt Rouhanis presidentskap gir grunn til optimisme avhenger av om han har nok makt og vilje til å gjennomføre sine løfter.

Mahmood Amiry-Moghaddam

Hvorvidt Rouhanis presidentskap gir grunn til optimisme avhenger av om han har nok makt og vilje til å gjennomføre sine løfter.

Klar maktfordeling

Maktfordelingen i Iran er veldig klar: den øverste leder Ali Khamenei har praktisk talt all makten når det gjelder innenriks- og utenrikspolitiske saker av betydning. Khamenei utnevner sjefen for rettssystemet (den dømmende makt), sjefen for TV og radio, sjefen for revolusjonsgarden og alle militære styrker. I tillegg utnevner Khamenei direkte eller indirekte medlemmer av Vokterrådet. Vokterrådet skal godkjenne alle lovforslag som vedtas av nasjonalforsamlingen, og alle kandidater til president- eller parlamentsvalget. Hovedlinjer i Irans utenrikspolitikk og innenrikspolitikk må godkjennes av Khamenei. I tillegg har den øverste leder fullmakter som ikke står i loven. For eksempel husarresten til Mirhossein Mousavi og Mehdi Karroubi skjedde uten noen form for rettssak men etter ønske fra den øverste lederen.

Presidenten alene har med andre ord svært liten formell makt til å kunne endre på hovedlinjer i politikken. For å illustrere dette holder det å se på den tidligere «reformvennlige» presidenten Mohammad Khatamis periode.

Mahmood Amiry-Moghaddam

Presidenten alene har med andre ord svært liten formell makt til å kunne endre på hovedlinjer i politikken. For å illustrere dette holder det å se på den tidligere «reformvennlige» presidenten Mohammad Khatamis periode. Under Khatamis` åtte år lange presidentperiode hvorav fire år med støtte fra et «reformvennlig» flertall i nasjonalforsamlingen, ble ikke et eneste lovforslag i retning reformer vedtatt. Hvert forsøk ble stoppet av Vokterrådet eller øverste leder.

Flere paralleller

Det er flere paralleller mellom Rouhani og Khatamis presidentskap. Verken Khatami eller Rouhani var Khameneis førstevalg som presidentkandidater. Begge ganger var valget var et uttrykk for folkets sivile protest mot systemet. Dersom president Khatami hadde ønsket, kunne han ha brukt sin folkelige støtte til å presse Khamenei til å innføre reformer. Men det var ikke president Khatami interessert i. Fordi dette kunne svekke Khameneis posisjon og en svekkelse av den øverste leders posisjon kunne til syvende og sist føre til regimets fall. Han ønsket reformer innenfor den nåværende konstitusjonens rammer. Men reelle reformer er ikke mulige i et system hvor en ikke-folkevalgt manns ord veier tyngre enn Irans mer enn 70 millioner innbyggere.

Dersom President Khatami hadde ønsket, kunne han ha brukt sin folkelige støtte til å presse Khamenei til å innføre reformer.

Mahmood Amiry-Moghaddam

Så så lenge presidenten holder seg til den øverste leders spilleregler, vil han ikke være i stand til å endre på politikken uten å ha lederen med på laget. Det er her presidentens vilje kommer inn i bildet. Dersom presidenten virkelig ønsker endringer, kan han bruke sin folkelige støtte til å yte press på den øverste leder Ali Khamenei. 15 til 16 millioner stemmer til Rouhani (dersom vi skal tro på offisielle tall), i tillegg til over 13 millioner som ikke deltok i valget, kan være en betydelig pressemiddel som presidenten kan bruke mot den øverste leder og hele systemet.

– Aldri vært kjent som en reformist

Spørsmålet vi må stille oss er om Hossein Rouhani er villig til utfordre den øverste leders autoritet. Det er ingenting i Rouhanis bakgrunn som skulle tilsi at han er interessert i å svekke systemet. Han har hatt viktige posisjoner i den islamske republikken i de siste 25 årene. Han har heller aldri vært kjent som en reformist.

Allerede før sin presidentperiode har han vist sin fulle lydighet ovenfor den øverste lederen. I forrige uke fjernet han fire av sine kandidater til viktige ministerposter fordi de ikke falt i smak hos Khamenei. Når det gjelder opphevelse av Mousavi og Karoubis husarrest har Rouhani ikke gjentatt sine løfter etter at han ble valgt. Han har heller ikke valgt en sunnimuslimsk minister i sin kabinett slik han antydet under valgkampen.

84 henrettelser i løpet av tre uker

Menneskerettighetssituasjonen har heller ikke endret seg etter valget. Bruken av dødsstraff som er en viktig indikasjon for den generelle menneskerettighetssituasjonen, nådde et toppunkt med mer enn 84 henrettelser i løpet av de tre første ukene etter valget. Dette tyder på at valget av Rouhani ikke kan tolkes som et signal i positiv retning fra myndighetenes side.

Bruken av dødsstraff som er en viktig indikasjon for den generelle menneskerettighetssituasjonen, nådde et toppunkt med mer enn 84 henretelser iløpet av de tre første ukene etter valget.

Mahmood Amiry-Moghaddam

Det er ennå tidlig å si hva valget av Rouhani kommer til å bety for Iran. Det eneste positive ved valget så langt er det faktum at unge iranere som ble slått hardt ned på for fire år siden har fått noe av gløden tilbake. De kommer sikkert til å konfrontere Rouhani med hans valgløfter.

– Et demokratisk Iran er eneste langvarige løsning

Det gjenstår også å se hvordan Vesten (inkluderte Norge) møter den nye situasjonen. Alt tyder på at flere land kommer til å gjenoppta dialogen med Iran. Spørsmålet er om de kommer kun til å fokusere på atomprogrammet eller vil de kreve en forbedring av menneskerettighetssituasjonen som betingelse for oppheving av sanksjoner. Det som er sikkert er at et demokratisk Iran, som respekterer sitt folks rettigheter, er den eneste langvarige løsningen for en fredelig sameksistens mellom Iran og resten av verdenssamfunnet.