Kommentar

Forhandlingsklima-problemet

Erna Solberg prøver å redde en felles firepartisamling om budsjettet. Avstanden er fortsatt stor og kampen om hvem som får skylda ved et brudd er allerede i gang.

Statsminister Erna Solberg holder tale til sentralstyremøte i Høyre.

MÅ FINNE NYE LØSNINGER: Erna Solberg må vise fram det ypperste i politisk ledelse for å sikre enighet om statsbudsjettet, skriver kommentator Lars Nehru Sand.

Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Firestjerners forhandlingsmøte rundt bordet i statsministerboligen har ikke ført de fire samarbeidspartiene noe nærmere en budsjettavtale.

I helgen har regjeringspartiene lagt frem justeringer av sine skisser og tilbud til sentrumspartiene. Venstre og KrF har spilt inn en ny, ganske omfattende punktvis klimapakke på rundt tre sider.

Kveldsmøtene på fredag og lørdag har i det vesentlige handlet om å avklare to helt avgjørende spørsmål:

For det første: Er det mulig å endre bilpakken Høyre og Frp presenterte i september, og gjorde klart at den ikke ville forhandle om?

Det er det fortsatt ingen vilje til fra regjeringspartiene.

For det andre: Er det istedenfor mulig å finne andre tiltak som vil bidra til like store kutt i klimagassutslippene i Norge neste år?

Det har regjeringen kommet med justerte forslag til, men sentrumspartiene mener forslagene ikke er gode, relevante eller kraftige nok.

Derfor har Venstre lansert en omfattende pakke som sitt forslag. Regjeringspartiene mener forslagene ikke fører noe godt med seg, er realistiske og kanskje aller mest, politisk ønskelig fra regjeringens side.

Overtidsdrama

Venstres forslag flytter på over seks milliarder kroner, uten direkte å endre på bilpakkens ulemper (økning i drivstoffavgiftene) og fordeler (bl.a. mindre bompenger i distriktene, bedre pendlerfradrag).

Problemet for regjeringspartiene er at en økt Co₂-avgift vil merkes på den pumpeprisen forbruker og næringsliv betaler for drivstoffet.

Regjeringens forslag inneholder blant annet en mer gunstig biodrivstoff-politikk for andregenerasjons biodrivstoff. Da er problemet for Venstre at utslippskuttene vil ta tid å realisere og at biodieselproduksjon ikke må økes så raskt at det fører til brudd på EU-regler, eller kommer i konflikt med jordvern eller matproduksjon.

Jo da, det handler om kroner, øre, milliarder og tonn. Pur politikk, men målbare størrelser. Samtidig handler det om kompromissvilje, tillit og forventninger.

Spesielt når det kommer til det siste, virker tålmodigheten og velviljen til hverandre å være mindre enn på lenge. Flere av partitoppene er tydelig irriterte over motpartens manglende forståelse for argumenter. Sentrumspartiene opplever å ha blitt møtt med et ultimatum, regjeringspartiene å måtte forholde seg til krav de ser på som urimelige å innfri.

Flere av partitoppene er tydelig irriterte over motpartens manglende forståelse for argumenter.

Utgangspunktet for det hele er jo at Venstre i fjor ble lovet kraftige klimagassreduksjoner i neste års statsbudsjett. Løftet skulle løse fjorårets versjon av en like uløselig situasjon.

Løsningen ble å love, men utsette, å innfri Venstres klimakrav. I mellomtiden føler særlig Frp at partiet allerede har strukket seg langt ved å gå med på økning i drivstoffprisene. Nå er utsettelse ikke en mulighet, og situasjonen er følgelig enda mer kritisk enn i fjor. Med forventninger og tid investert gjennom året. Og dermed en fallhøyde for begge parter.

Følg debatten: Facebook og Twitter

Blame-game

Derfor har spillet om hvem som vil ha mest skyld for et brudd, nærmest startet allerede. Selv om det fortsatt er en mulighet at alle fire blir enige. Kilder i flere partier peker på at Venstre over tid har posisjonert seg lite taktisk og enkelte mener også lite konstruktivt.

I Venstre og KrF mener man at regjeringen har satt alle samarbeidspartiene i en dårlig situasjon ved å starte budsjetthøsten med det de opplever som et ultimatum.

Det er vanskelig å få øye på hva Venstre selv ser som et levelig kompromiss, når de nå vet veldig godt hva regjeringspartiene ikke godtar. Det er tilsvarende krevende å få øye på hva regjeringspartiene kan gå med på som et levelig kompromiss, når de nå vet så altfor godt hva Venstre og KrF ikke kan godta.

Kanskje derfor har det gått så langt at det fremstår som en tydelig forhandlingstaktikk fra regjeringspartiene å designe et budsjett som er vanskelig å bryte på.

Et budsjett kan være for dårlig til å juble for, men likevel så bra at det er vanskelig å utad stå inne for at det er til å grine av.

Venstre kan selvsagt bryte på at bilpakken ikke endres (hvis det også blir det endelige utfallet), men for KrF – som ikke har vært like opptatt av bilpakken – øynes det en mulighet fra regjeringspartiene for å innrette budsjettet slik at KrF vanskelig kan unngå å stemme for. Derfor ligger flere av KrFs hjertesaker inne allerede, men KrF krever mer.

Det er ikke sikkert at KrF signerer en budsjettavtale alene. En annen mulighet er at partiet "bare" stemmer for regjeringens forslag, for å vise at det sitter langt inne for dem å skulle berge en regjering med Frp som de ikke vil i regjering med neste periode. Derfor er det en mulighet at de ved et eventuelt brudd, forlater forhandlingene sammen med Venstre og må lokkes tilbake før finansdebatten som i skrivende stund ligger an til å bli 5. desember. Selv om KrF ikke signerer og går god for en budsjettavtale, kan partiet stemme for regjeringens budsjett eller budsjettrammer i stortingssalen, om så etter et kabinettsspørsmål fra statsministeren.

Det er dessuten en mulighet at regjeringen ikke får flertall for mer enn budsjettrammene og at prioriteringene innenfor hvert enkelt fagområde er i spill i hver eneste komité på Stortinget, hvor ulike flertall kan fatte enkeltvedtak mot regjeringspartienes vilje.

At det skal måtte gå så langt er ikke et ønskelig scenario for hverken KrF eller Høyre. Samtidig er det ofte slik at når man ikke får det beste, kan man nesten være glad til bare man unngår det verste. Og det verste for alle nå er en fullstendig regjeringskrise. Likevel ser alle partiene at det er fullt mulig at denne høsten ender med en samarbeidskrise for de fire ikke-sosialistiske partiene.

Det verste for alle nå er en fullstendig regjeringskrise.

Samarbeidsprosjektet på spill

For Erna Solberg handler de to nærmeste ukene om langt mer enn en budsjettavtale. I 2009 tapte hun et stortingsvalg fordi de fire partiene ikke stod sammen. For henne personlig, og alle de fire partiene, var det en seier og avgjørende for veien til makt at de stod sammen om parolen "borgerlig flertall skal gi (en eller annen) borgerlig regjering" i 2013.

Etter forhandlingene i Nydalen ble det klart at kun Høyre og Frp dro videre til Sundvollen og skrev regjeringsplattform, men med i koffertene var en ny, norsk, parlamentarisk ordning; en samarbeidsavtale med KrF og Venstre. Siden den gang har de vedtatt statsbudsjett, reviderte nasjonalbudsjett og annen viktig politikk sammen.

Hvis statsministeren denne høsten opplever at årets viktigste vedtak, budsjettvedtakene, ikke skjer med alle fire partiene, vil det endre dynamikken i hele det borgerlige samarbeidet inn i valgåret. Både på regjeringsnivå og internt i partiorganisasjonene og i Stortinget.

Lite tyder på at Frp forlater regjeringskontorene frivillig, men skulle det skje vil de nok fortelle at de setter bilistene foran eget behov for å kjøre sorte biler. Skulle Erna Solberg lide nederlag i et kabinettsspørsmål, vil ingen tjene på det, selv ikke Ap. Så få tror det skjer.

Erna Solberg må finne frem det ypperste i politisk ledelse i tiden frem til budsjettdebatten.

Erna Solberg må finne frem det ypperste i politisk ledelse i tiden frem til budsjettdebatten. Manøvreringsrommet hennes for å få alle fire partiene med på laget er trangt. Etter en helg med "skjebnemøter" er det fortsatt åpent om statsministeren lykkes.

Hun som vil fremstå mer styringsdyktig enn Ap må løse forhandlings-klimaproblemet for å hindre samarbeidskrise.