Når Arbeiderpartiet skifter partileder, er det en omveltning av norsk politikk nesten på høyde med et regjeringsskifte. Etter åtte pluss ett år som statsminister har Jens Stoltenberg en helt spesiell plass i norsk politikk. Det vil han alltid ha. Alle små røyksignaler om hans avgang vil bli tolket uten behov for å se ilden.
Før skjema for NATO-avklaringer
Gårsdagens italienske rykter trenger da heller ikke å være røyk helt uten ild. Jens Stoltenberg ER kandidat til NATO-jobben. Han er sterkt ønsket, blant annet av USAs president Barack Obama og Tysklands rikskansler Angela Merkel.
Det vil være før skjema allerede nå å si at Stoltenberg trolig får jobben.
De tidligst lanserte kandiatene er det lettest å mobilisere mot. Det kan bli behov for kompromiskandidater. Dessuten skal EU-landene fordele en rekke toppjobber i 2014. NATO-jobben kan bli joker for å få en større kabal til å gå opp. Han trenger absolutt ikke å få jobben når vi skriver september.
Forfatter og eks-journalist Thor Viksveen skrev boken "Jens Stoltenberg et portrett" i 2011. Allerede da snakket Stoltenberg om sin kjærlighet for norsk politkk og sin vilje til å lede landet og Arbeiderpartiet i mange år fremover. At toppjobber i utlandet ikke er interessant pr. definisjon. Fra da til i går har en rekke kilder fortalt historien om en hjemmekjær Stoltenberg som elsker Nordmarka og den norske politiske andedammen mer enn en høyblokk i New York og verdenssamfunnets langsomme stor-diplomati. Historien har vært til å tro på.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Lagt merke til
Jens Stoltenberg har vært mangeårig regjeringssjef. Han har tillit til topps i FN. Han har et svært bredt internasjonalt kontaktnett og har vært involvert i flere internasjonale sikkerhetsspørsmål og diplomatiprosesser enn man ofte tenker over.
La oss stoppe ved det siste.
En av de rødgrønnes virkelig store seiere var å få avklart den mangeårige delelinjekonflikten med Russland. Stoltenberg har også jobbet med FN-reformer, klima og vaksinespørsmål i tillegg til mer tradisjonelle toppmøter og bilateral kontakt med stormakter.
Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Espen Barth-Eide har også blitt lagt merke til i NATO-sammenheng, blant annet gjennom norges pådriverrolle under NATO-møtet i Chicago for to år siden. Som delegasjonsleder var Stoltenberg sentral i debatten om fremtidens NATO og dets strategiske konsept; hvor og hvordan alliansen skal operere i fremtiden.
Stoltenberg er ikke kjent for overdreven interesse for jagerfly og ubåter, men han er altså en internasjonalt orientert politiker. Han kjenner NATOs hovedutfordringer og kan politikk og diplomati på dette nivået. Det er nok av folk i NATOs apparat som kan briefe ham på forsvarspolitikk, han er god på politiske prosesser, tillitsbygging og å utøve politikk på statsledernivå. Det er dét NATO trenger generalsekretæren til, resten har man fagmedarbeidere til. Stoltenberg er egnet til jobben. Få land lar seg provosere av det norske flagget, en nordmann er ikke et eksperiment fra et nytt NATO-land, han tar med seg et nordområde-perspektiv og Norge leverte godt i Libya-saken. Ikke bare militært, men politisk og diplomatisk, er det etterlatte inntrykk.
Med støtte fra de to største NATO-landene er det ikke hvem som helst som lobber for Stoltenberg. Det skal noe til for at Obama og Merkel taper saken eller ombestemmer seg underveis.
Før skjema for neste generasjon
Dersom Stoltenberg skulle bli generalsekretær i NATO, starter den hjemlig vel så interessante debatten. Hvem skal overta ledervervet i Arbeiderpartiet?
At lederspørsmålet skulle bli nødvendig å besvare i kalenderåret 2014 var aldri planen i Ap. Den motsatte historien var godt forankret. Derfor er det før skjema å skifte lagleder for et lag som ikke har en tydelig arvtager. Må man finne en på få måneders varsel, tyder alt nå på at svaret blir Jonas Gahr Støre.
Selv om han ikke har like mange valgkamper bak seg som Trond Giske, er han en høyt ansett politiker i folket og i mindre grad enn Giske kontroversiell i partiet. De sitter begge i partiets sentralstyre. Mange leste skiftet av Støre fra utenriksminister til helseminister som en statsminister- og partilederskole. Nå leder han Arbeiderpartiets finansfraksjon i Stortinget og skal lage alternative statsbudsjett.
Lite tyder nå på at Støre blir reelt utfordret. Ei heller av nestlder Helga Pedersen eller partisekretær Raymond Johansen. Pedersen trenger ikke en gang midlertidig være partileder, dersom et ekstraordinært landsmøte skjer raskt. Akkurat nestleder- og partisekretærposisjonene kan det kanskje bli mer kniving om. Det ville vært lettere å se for seg lengre og mer opprivende lederdebatter dersom den opprinnelige planen i Ap ble fulgt helt ut.
Planen var at Stoltenberg skulle lede partiet lenge. Lenger enn til 2017. Til Giske og Støre var blitt for gammel vin. Hvor man like gjerne kunne se for seg Hadia Tajik eller noen helt andre (i dag unge) navn.
Mange leste mye ut av et 8. mars-bilde i VG i fjor med Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Hadia Tajik. Hun er den enste med statsråderfaring i denne generasjonen, men hun sitter ikke i Aps sentralstyre, tross forslag om henne ved forrige korsvei.
Det vil være før skjema om "neste generasjon" skulle holde helt inn allerede denne høsten.
Foreløpig er det mye som er før skjema i diskusjonen om Stoltenberg, NATO og Arbeiderpartiet.
Og mye kan skje før siste indre.
