Det er bekymring i samfunnet. Forbruket av alkohol har steget sterkt under koronakrisen. Samfunnet du.
Det sier seg selv at forbruket går opp hver gang det åpner seg en mulighet til å drikke. Det skjer fordi muligheten åpner seg, og fordi en avhengig hjerne ser muligheten.
Fellesferien, den lange weekenden, hjemme alene en uke, mann på forretningsreise, skilsmisse, festival, gøy, trist, tirsdag, koronatider, snø, koselig med peis. You name it.
Vi ser det stadig vekk:
«Nordmenn raserer Gran Canaria»
«Roskildefestivalen var et eneste stort kaos»
«Promillekjøring øker i Oslofjorden»
«Voldtatt i campingvogn etter afterski i Hemsedal»
Vi drikker når vi har muligheten, og da drikker vi mer enn vi pleier. Det gjelder ikke bare oss alkoholikere, eller som jeg liker å kalle det: rusavhengige. Det gjelder flesteparten av oss. Rus var her på neandertalerens tid, det er her nå og har det helt supert med å bli.
Noen kan hanskes med det, andre ikke. Og for dem som ikke kan, er det ikke bare å slutte.
Når vi som har denne utfordringen har fått nok, har vi en sjans. Og vi har en sjans til et langt og godt edruskap hvis bare ikke helsevesenet blander seg for mye inn med sine noe forstokkede råd. Den største og farligste feilen du gjør fagmann, er å tro at løsningen til å stoppe å drikke ligger hos deg.
Det stopper ikke, og spesielt ikke hos deg.
Alle fester da i bryllup?
Den store dagen opprant for broren min. Han skulle gifte seg med sin utvalgte. Vi glinset med vår tilstedeværelse: to barn, hund, stakittgjerde og Volvo. Gutt tre måneder. Jente 2 år. Perfekt fordelt i lyckliga gatan. Kunne ikke nurket sovne snart da? Jeg ville bort til de andre.
«Julie. Jeg legger barna. Gå bort til de andre hvis du vil». «Herlig! En hel kveld uten ansvar ‘a gitt!» spøkte jeg til mannen min og lo.
Den store familiefesten var godt i gang da jeg endelig kom. Brudeparet satt ved bordenden og holdt sine taler for hverandre mens de skålte i vann. Jeg skjønte meg ikke på sånt, det var sikkert noe åndelig over hele greia, men dem om det tenkte jeg og skålte tilbake.
Svart. Jeg bråvåknet.
Så kjente jeg det. Jeg kjente på hele meg at jeg hadde gått bananas. Men hvorfor? Herregud! Angsten bølget gjennom kroppen som rier. Hva hadde jeg gjort nå? Hvorfor er jeg sånn? Mannen min våknet. Han sa ingenting.
Det var alvor. Jeg husket ingenting og var lammet, ingen små fillete angst-ticks, det var verre. Han romsterte på kjøkkenet. «Julie?» Han kjeftet ikke.
«Husker du at du sloss med moren din i går?» Jeg sa ingenting. Jeg klarte det ikke. «Jeg er ikke sint.»
Stille. Jeg kunne ikke si noe som hjalp.
«Du må ikke drikke mer, Julie.» «Nei, jeg må ikke det.» Jeg måtte ikke det. Jeg kunne ikke det. Jeg kunne ikke gjøre noe bra igjen. Kunne jeg dø? Eller bare bli borte? Nei, jeg måtte vente. Jeg kunne jo dø når barna ble store nok? Igjen hørte jeg han si at jeg aldri måtte drikke mer. Jeg var helt enig.
Han dro ut på turné dagen etter, tidsnok til at jeg rakk polet etter at han hadde dratt. Jeg kjøpte bare en halv flaske vodka, la barna. Ingen så meg, og vodkaen roet nervene. Jeg hadde akkurat nok til å ta toppene av angsten. Synet av barna som lå ved siden av i sengen tok litt mer.
Jeg la meg ved siden av barna etter å ha tømt halvflasken og jeg la meg edru.
Det skulle gå åtte år til før jeg sluttet.
Julie? Hvordan inspirerer man en alkoholiker til å ikke drikke i disse krisetider?
Det gjør man ikke, det går ikke an. Hvorfor? Det hjalp sikkert litt i begynnelsen hvis du gikk inn for det med det flyktige og velkjente verktøyet «viljestyrke». Du tenkte: nå kan jeg få det til, nå som det er så rolig.
Etter at viljestyrken sviktet vant lystene dine igjen. Jeg kan ikke inspirere deg.
Du dytter det foran deg, tenker at du skal slutte noen ganger, og så dytter du det helt bort igjen. Det er en dør du ikke vil lukke, det blir for overveldende.
Rusen er sexy, snill, farlig, slem, spennende, vond, god, et hælvete, himmelen og tryggheten. Det er ikke aktuelt å lukke døren til svaret på alt. Blir ikke det bare kjedelig og ensomt? Hva skal du liksom gjøre istedenfor? Dessuten er det ikke alltid så ille?
Du trenger ikke å slutte. Du drikker bare noen ganger i uka og har kuttet ut spriten for lenge siden. Spriten ble du jo helt gæren av, så ting er på stell nå. Noen ganger ...
Dessuten både jobber du, trener, tar deg av barna og klipper plenen annenhver uke.
Jeg kan ikke snakke deg til om noe du ikke vil selv. Det jeg kan gjøre er å fortelle deg om de som ikke har filla peiling, og som du tror du får hjelp av. Legen sa at ... hva da? At du burde roe litt ned? Telle enheter? Passe på leververdiene dine? Slutte å drikke? Men ble du edru av det?
Sosionomen, ja. Der fikk du antabus? Hvordan går det med antabusen? Eller var det psykiateren som foreslo et hellig antall antidepressiva?
Det er klart du er deppa, du drikker jo hele tiden. 30 år med fyllesjuke gir de samme symptomene som 10 diagnoser. Har psykiateren gjort deg helt edru enda? Er det rusteamet der du bor? Har rusteamet gjort deg helt nykter enda?
Grøften, kjære deg. Du kan fortsette gravingen i flere år.
Du trenger et sted der det ikke sitter en idiot som aldri har vært drita før og forteller deg hva du skal gjøre. De fleste fagfolkene som skal hjelpe deg gir råd basert på observasjon, utdannelse og bøker. Men de når ikke fram til deg. De sier ting som at «kan du ikke bare trappe ned»? Og skjønner ikke at det ikke bare er å bråstoppe. De som når fram er de få behandlingsstedene som har behandlere med egenerfaring.
Jeg behandler rusavhengige selv nå. Likesinnede vet hva som hjelper i lengden. Mange av oss har CV-er med 30 år på fylla. Jeg er ikke bedre enn deg. Jeg er ikke mer fornuftig og fullstendig uten moral. Men jeg har gått i dine sko. Ingen kan fortelle deg at du skal slutte. Det handler ikke om å slutte.
Du trenger et sted hvor det ikke er krav til edruskap. Vi drikker når vi får beskjed om å ikke drikke. Skal vi slutte må vi ha friheten til å velge det selv.
Veien til et godt edruskap handler om å slippe.
Slippe press, slippe moral, slippe sug og drift, slippe den evige planleggingen av hvordan og når du skal drikke. Slippe mas om helsen din (makan! Ingen har da noen gang sluttet fordi det er usunt!?). Slippe tanken på å slutte for alltid.
Kjenn litt godt på den tanken: For alltid. Aldri mer alkohol. Det går bare ikke.
Det krever mye læring. Det krever ikke joggeturer. Ingen har noen gang fått et langt og godt edruskap av joggesko, eller av å ligge på gulvet mens de sier mmmmmmm og ser i taket en gang i uken.
Hvem er det jeg skriver til nå? Til deg som sitter bak gardinen med perler i ørene, hund, Tesla, jobb, barn og stakittgjerde, og som har fasaden i orden, selv om du vet at du drikker altfor mye. Det er så mange flere enn vi tror.
Du kan ikke hvis du tror at koronastillheten skal føre deg i mål.
Du kan hvis du selv vil og tar imot den hjelpen som skal til. Hvorfor vi blir edru?
Fordi vi ikke må.
