I fjor fikk mer enn 33.000 ukrainere kollektiv beskyttelse i Norge etter å ha flyktet fra sitt hjemland. De fleste av dem er kvinner med barn. Vi har god oversikt over hvor de er og hva de gjør: Mange har allerede funnet et nytt hjem i norske kommuner, begynt å lære språket og søke på jobb.
Men selv om statistikken viser at det går bra med integreringen, viser den ikke nødvendigvis hvordan vi som flyktet fra krigen føler oss.
Krigen har ført til et tydelig «før» og «etter» for de fleste ukrainere. Den er en livserfaring vi skulle ønske vi aldri måtte oppleve. Mange av dem som ble tvunget til å forlate Ukraina, føler skyld.
Skyld for at de overlevde og for å ha lys og varme, i motsetning til ukrainerne som ble hjemme.
Min forskning viser at den psykiske tilstanden til flyktningene faktisk ofte er verre enn for dem som ble hjemme. De gråter oftere, og føler tristhet og stress. Det skyldes usikkerhet rundt egen fremtid, isolasjon fra hjem og familie, og skyldfølelse.
Jeg har følt dette på kroppen selv, fordi jeg kom alene som flyktning til Norge i mars 2022. Foreldrene mine og mange venner er igjen hjemme i Ukraina.
Å være på et trygt sted med tak over hodet, mat på bordet og varme i kroppen betyr ikke at tilværelsen er lett. Mange opplever at livet har mistet mening.
Men livet må ha mening. Spørsmålet er hvordan vi skal få til det?
Aktive flyktninger
Hvilke assosiasjoner får vi når vi sier ordet «flyktning»? Blant de første er «tap» og «flukt»: Tap av hus og hjem, tap av arbeid og inntekt, separasjon fra familien. Flukt innebærer behov for å starte livet på nytt, depresjon, traumer og venting. I den offentlige samtalen oppfattes flyktninger som en «svak» gruppe som først og fremst trenger hjelp.
De fleste av disse kjennetegnene stemmer for mange flyktninger, men assosiasjonene gjør at vi fort glemmer at flyktninger er individer med en sosial subjektivitet, som krigen ikke kan ta fra dem.
Til tross for språklige og kulturelle barrierer mister ikke flyktninger evnen og lysten til å være aktive.
Vi pleide å være aktive og inkludert i det sosiale livet før krigen. Vi må være enda mer aktive nå.
Migrasjonsstudier viser at den beste måten å håndtere traumer på er gjennom sosialt engasjement. Aktivitet lar deg bevare identiteten din, og hjelper deg å forbli deg selv. I fravær av arbeid, kan dette være frivillighet, som aktivitet knyttet til å hjelpe dem som ble igjen hjemme.
Dette er noe som gjelder for alle flyktninger, ikke bare oss fra Ukraina.
Men statusen «kollektiv beskyttelse» som ukrainske flyktninger har fått, tillater oss aktivt å hjelpe vårt land, langt utenfor dets grenser. Statusen skiller seg fra det tradisjonelle asylløpet ved at den gir en viss valgfrihet. Du kan for eksempel velge hvor du vil bo (i mottak eller hos venner), den gir automatisk arbeidstillatelse og du kan krysse grenser uten restriksjoner.
Det er unike muligheter som gjør det mulig å holde seg aktiv og ha valg- og handlingsfrihet i vertslandet. Dette gjør situasjonen til ukrainske flyktninger unik, og gir oss en spesiell, sosial rolle. Vi har en historisk mulighet til å formulere og realisere «Flyktningens Oppdrag».
Oppdraget bør være å bygge bro mellom to samfunn og få fram sannheten om krig. Tross alt: Personlige erfaringer og historier avslører og beriker mer enn tall og tørre fakta.
Flyktningene bidrar
I dag forbløffer ukrainere verden med styrken i deres motstand mot fienden. Undersøkelser viser at rekordmange ukrainere jobber frivillig under krigen. Det dannes en ny betydning av borgeridentitet i det ukrainske samfunnet. Å være ukrainer i dag, betyr å fortsette å gjøre motstand og bringe Ukrainas seier nærmere.
Ved første øyekast kan det se ut til at flyktningene ikke er med i denne prosessen, på grunn av fysisk avstand og usikkerhetsmomenter i vertslandet. Det må vi unngå.
Det at nesten 5 millioner ukrainere har søkt om midlertidig kollektiv beskyttelse i forskjellige land i verden, og danner nye sosiale kontakter, gjør ukrainske flyktninger til reelle ambassadører for Ukraina.
Flyktninger kan og bør bli en pålitelig bro mellom dem som vil hjelpe og dem som er trengende. Hver flyktning har mange kontakter i Ukraina. Vi vet hvem som trenger hjelp ved fronten eller i det av-okkuperte territoriet.
Etter seieren vil flyktninger bidra med gjenoppbyggings-prosjekter, samarbeid mellom vertssted og hjemsted. Det vil styrke den sosiale kapitalen i Ukraina på den internasjonale arena. Dette oppdraget må vi forberede oss på allerede nå.
Den berømte østerrikske psykiateren og forfatteren av Livet Må Ha Mening, Viktor Frankl, klarte å overleve i en konsentrasjonsleir ved å gi psykiatrisk hjelp til fanger. Med det viste Frankl at på det verste sted på jorden er det ikke de fysisk sterke som har størst sjanse for å overleve. Det er de sterke i ånden.
De som vet hva og hvem de lever for.
La det være en inspirasjon for alle ukrainere i utlandet: La oss være til hjelp for Ukraina og de som ble hjemme.
