Geir Inge Sivertsen har på fire måneder klart å vikle seg selv inn i tre problemer. Noe ulike problemer, men sett i ettertid er det hans moral og dømmekraft som ser underlig ut i alle tre tilfellene.
Sivertsen var statssekretær for daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen fra 4. november i fjor. 24. januar i år ble han utnevnt som fiskeriminister. Siden 2011 har Sivertsen vært ordfører Lenvik, som fra nyttår ble en del av sammenslåtte Senja kommune. Etter valget i fjor høst ble Sivertsen valgt inn på fylkestinget til Troms og Finnmark fylke.
- LES OGSÅ:
Dobbeltlønn
Fra 4. november og ut året fikk Sivertsen lønn for ordførerjobben og statssekretærjobben. Siden Lenvik skulle avvikles og Senjas ordfører var i full sving etter at valgresultatet var klart, var nok arbeidsmengden til å leve med (og ikke minst av) for Sivertsen.
Kanskje derfor ble det aldri løst slikt at varaordføreren rykket opp og Sivertsen fratrådte.
Formelt fikk han betalt for to verv det ikke er ulovlig å inneha samtidig.
Det kan se rart ut, og man kan alltids spørre om han faktisk gjorde en fullgod jobb i begge funksjonene samtidig. Det er noe kommunestyret og velgerne i Lenvik og næringsministeren og statsministeren eventuelt må ta opp med ham.
Hvorfor han selv ikke ba kommunen stoppe lønnsutbetalingen, men sa seg villig til å ha det formelle ansvaret noen uker til, kan bare han selv besvare.
Her er spørsmålet om hans moral relevant. Han har ikke gjort noe ulovlig eller brutt et regelverk. Likevel trenger man ikke være Nav-offer i Trygdeskandalen, eller rød opposisjonspolitiker, for å mene at det ikke ser helt ryddig ut.
Samtidig kan man snu på det og si at det er rimelig at en statssekretær som også er ordfører tjener mer enn en statssekretær som ikke også er ordfører samtidig.
Aftenposten og VG omtaler mandag også hans verv som fylkestingspolitiker, et verv han først 24. februar 2020 søker om permisjon fra.
Samtidig tilbakebetaler han godtgjørelsen han har fått i perioden han har vært innvalgt, men det ikke har vært møter i fylkestinget.
Prinsipielt er det vanskelig å se hvorfor han behandler ordfører-dobbeltlønnen og fylkestings-dobbeltlønnen ulikt.
- LES OGSÅ:
Etterlønn
Spørsmålet om etterlønn er en litt annen skål. Det er vanskelig å få helt tak på hvorfor Sivertsen aktivt søkte om etterlønn, all den tid han jo hadde en fulltidsjobb.
Den 24. november bekrefter likevel Sivertsen etterlønnssøknaden som ble avtalt som en del av overgangsarbeidet til ny storkommune. Han skriver sågar at han «tiltrer for fullt som statssekretær i Nærings- og fiskeridepartementet fra 01.01.2020».
Sivertsen forklarer i ettertid at dette skal forstås som at han fra 1. januar ville ha fullt fokus på jobben som statssekretær.
Skal man legge en god porsjon velvilje til å tro ham på det, får man samtidig understreke at slik naivitet og klønete formuleringer som dette, kanskje forklarer hvorfor Sivertsen havner i problemer. Det bør han selv være den første til å trekke lærdom av.
Det er tre grunner til at dette burde – og skulle – vært en ikke-sak.
- Sivertsen var strengt tatt ikke i posisjon til å søke.
- Kommunen burde ikke innvilget søknaden, alle som behandlet den, både administrativt og politisk (inkludert den lokale opposisjonen) visste at Sivertsen hadde jobb og ikke trengte etterlønnen.
- Etterlønnen skulle vært avkortet opp mot all annen inntekt, enten det var et enkelt foredragshonorar eller en fulltidslønn. Det skulle kommunen hatt med i vedtaket og det ville rammet all lønnsutbetaling fra kommunen til Sivertsen.
Likevel blir dette en stor sak, spesielt når det er Dagbladet, ikke Sivertsen selv etter å ha sjekket nettbanken, som tar tak i feilen.
Sivertsens etterlønn ble utbetalt på feil grunnlag, vedtaket følger ikke kommuneloven (som kommunen skal følge, ikke Sivertsen som søker) pengene er nå tilbakebetalt og hans feil således ryddet opp i.
Styreverv
Da Sivertsen fikk statsrådsjobben, var han formelt registrert som styremedlem i flere selskaper. Vervene var ikke oppført i Stortingets register, slik statsråder – ikke statssekretærer – plikter. Sivertsen sier han gav selskapene beskjed allerede i november om at han måtte ut av styrene så fort som mulig.
Det skal være treghet, både i selskapene og i Brønnøysundsregisterene, som gjør at det har tatt tid å få alle opplysningene à jour.
DN skriver at han ringte rundt til flere av selskapene etter at avisen tok kontakt. Nok en gang er Sivertsen først og fremst reaktiv, ikke proaktiv. Det taler ikke til hans fordel.
Forhåndssjekk viktig
Sivertsen har hovedansvaret for sin egen situasjon. Likevel er det grunn til å understreke at også regjeringsapparatet har et ansvar for at ferske rikspolitikere får en grundig ansettelsesprat med folk som kan gi dem råd og veiledning om hvordan de forholder seg til sin nye livssituasjon.
Kontroll på habilitet/kjennskap/nettverk, inntekt og eierskap er helt elementære områder som lett kan skape kaos for statsråder.
Det er utrolig at en regjering som har sett statsråder havne i trøbbel av svært ulike årsaker, ikke er den første til å være svært nøye med beskjeder til ferskinger.
Lenge før statsrådene kommer på slottsplassen, må regjeringsapparatet og Statsministerens kontor gjøre grundige bakgrunnssjekker av kandidatene.
Det handler ikke bare om risiko for kjipe presseoppslag, i ytterste konsekvens handler det om potensielle trusler, utpressinger og fare for rikets sikkerhet. Alt rundt en person i landets øverste politiske ledelse som kan bli et problem for regjeringen og landet, må på bordet og vurderes.
Derfor må forhåndssjekk-samtalene være grundige og gode, det er i alles interesse. Her virker det som om noe har sviktet.
Politikerforakt
I stort er problemet med denne typer saker at de er egnet til å skape politikerforakt og svekke tilliten mellom velgere og toppolitikere. Det er ingen tjent med.
At politikere har gode ordninger, er i utgangspunktet sunt og bra for demokratiet. Storsamfunnet er avhengig av at noen vil påta seg toppverv, de skal i minst mulig grad tape på dette. En viss etterlønnsordning og kompensasjon for yrkesforbud i karantenetid er veldig forsvarlig.
Alle avgjørelser politikere tar som andre kan se på som en utnyttelse eller tøying av regelverket, er et tillitsbrudd mellom storsamfunnet og politikerne. Derfor er det viktig å være varsom. Politikere som trår feil, ødelegger også for alle dem som handler riktig.
Geir Inge Sivertsen har ingen sjanser igjen. Han må snarest rydde opp i problemene, og man må forutsette at det ikke finnes flere. Da blir det umulig for statsministeren å forsvare ham.
For noen fisk som har gått i garnet blir jo kastet ut igjen.
Sivertsen håper vel i det lengste at han får svømme videre.
